Jeg vil skrive om Fridtjof Nansens opplevelser på gjennomreise i Armenia i forbindelse med 150-årsmarkeringen, der vi minnes hans betydning for norsk nasjonal identitet. Nansens reiseskildringer minner mye om mine forfedres fortellinger om armenere. Nansen blir sett på som en helt som aldri dør, siden han både har vært og er en stor inspirator og et forbilde for sitt folk.
Som kurder minnes jeg ham med stor respekt, som en stor humanist og uerstattelig sannhetskilde. Han er også en historisk referanse for kurdere og armenere som har vokst opp i Ararat-området, og han var et vitne til den etniske rensingen som foregikk mot det armenske folk i Ararat-området mellom 1895 og 1915.
Smertefull vandring
Det gir en helt spesiell følelse å lese og reise i det armenske politiske landskapet i boken «Gjennom Armenia 1927» av Fridtjof Nansen. Det er som en vandring gjennom porter av smerte, en reise gjennom historiske tragedier av drap, despotisme og flukt.
Det kan på mange måter synes som om total utslettelse har vært det eneste som ble tilbudt det armenske folk. Bildene og beretningene i boken vekker frykt, avsky og skyldfølelse. Formidlingen av den armenske smerten i Nansens bok og den menneskelige tragedie som ligger bak, er usedvanlig sterk.
Nærer en evig flamme
Vi ser smertene og lidelsene som resultat av hendelser som kan bli uhelbredelige sår i fremtiden. Gjennom denne boken fryses armenernes smerter, og vi kan ta del i dem på avstand. Nansen bidrar til at «erindringenes flamme» ikke dør ut.
Hans bok har en trist, vemodig undertone, fordi den handler om liv som ikke ble levd, og fordi det alltid er bittert når unik menneskelig utfoldelse ofres for et abstrakt fellesanliggende for en nasjon. Men dette er også Nansens bok om den armenske nasjon, med en nær skildring av de siste hundre års historie, i sitt møte med smertene. Slik lyder den tyrkiske sultanens befaling: «alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke en armener må skånes». Sitatet kommer fra boken og handler om det armenske folkets historie.
Jeg har vanskelig for å tro at et menneske kan sette seg inn i dette folks skjebne uten å bli dypt grepet av dets store tragedie. Selv om jeg har en beklemmende følelse av at fremstillingen er mangelfull, er det mitt håp at kjensgjerningene fra disse boksidene vil rope til Europas samvittighet. Nansens beretninger om det armenske folk står nær mine erfaringer med armenere.
Jeg har vokst opp med mine forfedres fortellinger om det armenske folk og dets tragiske skjebne. Men jeg tror også at slike fortellinger bidro til å skape min identitet som menneske. Mange armenske barn (spesielt gutter) av vår stamme vokste opp med en forbudt identitet, dvs. med en falsk identitet som kurdere. Mange kvinner giftet seg med kurdere for å overleve, slik at de kunne skjule sin opprinnelige identitet.
En av årsakene til utrensningen av det armenske folk, var at den tyrkiske sultanen misbrukte religionen til å manipulere andre til å drepe armenere som ikke tilhørte samme religion. De som ikke adlød, var å anse som armenere og skulle også drepes.
Misto fra Ararat
I landsbyen var det en fortelling om en av de armenske guttene, en landsbybeboer med forbudt identitet. Han heter Misto, og tilhører en armensk familie som havnet i den kurdiske stammen Sipkè. Denne stammen har sitt territorium omkring Araratfjellet. Det er bortimot umulig for fremmede å se hvor grensene går mellom territoriene.
Hvert territorium har sine egne kjennemerker som kun stammemedlemmene vet om og forholder seg til. Fremdeles lever denne kurdiske stammen og de armenske familiemedlemmene i Ararat-området. Stammen er delvis gått i oppløsning, men likevel bevarer klanene den tradisjonelle strukturen. Det betyr at stammen forsetter å leve gjennom ulike endringer.
Vondt å få vite
Misto er selv opprinnelig halvt armensk og halvt kurdisk, siden faren var armensk og moren var kurder. Han identifiserer seg mer med morens bakgrunn enn farens. Men en slik bakgrunn var ikke så lett å identifisere seg med, og slik ble det også tabu for ham.
Og det var alltid vanskelig for Misto å fortelle om sin tilhørighet. Kanskje er det andre grunner til at Misto ikke vet så mye om sin bakgrunn. Kanskje vil han gjerne vite sannheten om den, det får følger hans livsløp. Men kanskje vet han ikke hvordan han skal få vite om det. Det er en smertefull prosess. Derfor lar han tiden gå.
Visste ikke
Kanskje han ikke visste så mye om sin fars historie, eller han manglet ord å fortelle den med. Det er et område med tusen sårbarheter, som handler om en nasjons eksistens, om dens historie, geografi, og det er en historie han ikke kjenner.
Men samtidig er han et produkt av denne historien. Derfor er det vanskelig å forholde seg til omgivelsene. Kanskje har hans far fortalt ham eller oppdratt ham til å forstå hvor farlig det er å fortelle om det å være halvt armensk og halvt kurdisk.
Kanskje farens taushet om historien gjorde tilhørigheten uklar og utydelig for Misto. Siden morens bakgrunn ble en slags trygghetsbase i oppveksten, var det tryggere å identifisere seg med sin kurdiske mor enn med sin armenske far.
Hvordan hans familie havnet inn i en kurdisk familie, er en historie for seg. Den er basert på ulike beretninger; noen av dem forteller at hans far ble gjemt av kurdiske familier slik at han skal unngå tyrkernes overgrep.
Mistos dilemma
Siden denne tiden har de armenske barna vokst opp og levd sammen med den kurdiske stammen, noe som har ført til at de har tatt med seg kurdisk kultur, mentalitet og muslimsk religion. For Misto har det vært et dilemma som gjør at han ikke kan fungere som tokulturell eller med to identiteter.
Han har prøvd å unngå å bli kalt «Dolla Ermenia» («Barn av Armener»). En slik stempling kan isolere ham både emosjonelt og sosialt, og legitimeringen blir preget av mange slags sammenhenger. Hans hverdag kan bli et liv uten noen ord. Ord blir tabu, og det er blitt hans uendelige lidelse.
De lider stille
Vinteren i Ararat er lang og hard. Vinterens skjønnhet blir ikke sett, på grunn av fattigdom, sult, militarisme, elendig transport og kommunikasjon som gjør at vinteren blir en lidelse i stillhet for tusenvis av kurdere og armenere. En slik lidelse gjennomlever også Misto i Kurdistan.
Kronikken ble først publisert i Bergens Tidende 20. desember.