Beretninger om demoner, besettelse og utdrivelse dukker jevnlig opp i mediene, nå senest i forbindelse med utgivelsen av Bente Bratlunds bok, «Besatt av demoner», hvor hun forteller om hvor vondt det var å bli gjenstand for demonutdrivelse.
Allerede i 1978 var det en opprivende demondebatt her hjemme etter at ti prester hadde utført en såkalt demonutdrivelse overfor en kvinne på Os utenfor Bergen. Kvinnen var den gang i psykiatrisk behandling, og hennes behandler gikk åpent ut og kritiserte prestene for deres eksorsisme (utdrivelse). Senere viste det seg at dette ikke var et enkeltstående tilfelle av demonutdrivelse. Nærmere 200 unge kvinner var av en rekke prester og frikirkepastorer blitt diagnostisert som besatte og blitt gjenstand for demonutdrivelse. Kvinnene ble beskrevet som deprimerte og flere hadde selvmordstanker. Noen av dem viste seg å være kjente pasienter fra psykiatrien.
Ble ikke kvitt demonene
Det ble en intens debatt i mediene for og imot demonutdrivelse. Undertegnede deltok i debatten, og utga i 1981 boken «Demonbesettelse – psykiatriske og teologiske synspunkter» (Luther Forlag), hvor jeg advarte mot å stille diagnosen besettelse og foreta demonutdrivelse. Boken er i dag dessverre utsolgt fra forlaget.
Mange av kvinnene som ble diagnostisert som besatte, har senere fremholdt hvor vanskelig de fikk det etter å ha vært gjenstand for demonutdrivelse. De hadde fått en diagnose som det ikke var lett å bli fri fra. Selv om de senere gikk i sjelesorg, var det ikke så enkelt å bli kvitt forestillingen om besettelse. Når sjelesørgere med autoritet hadde fremholdt at demoner hadde tatt bolig i dem, skulle det mye til for å overbevise dem om at dette ikke var tilfelle. Biskopene i Den norske kirke tok opp spørsmålet om onde åndsmakter på Bispemøtet i 1978. Her tok de sterk avstand fra å benytte diagnosen besettelse og bruke demonutdrivelse som middel i sjelesorgen.
Hvorfor bare kvinner?
Fortsatt hører vi om at man driver ut onde ånder, særlig i enkelte frikirkelige miljøer, og flere forsvarer denne virksomheten. Men det er grunn til å spørre: Hvorfor skal personer med psykiske lidelser i større grad enn andre bli besatt av demoner, og hvorfor er det nesten bare kvinner som blir besatte?
Ingen har vært i stand til å si hva som skiller besettelse fra psykiske lidelser. Noen av dem som praktiserer demonutdrivelse, fremholder at de ikke stiller diagnosen, de bare driver demonene ut. Men ved å foreta demonutdrivelse, fastholder og understreker de jo for klienten at hun er besatt.
Nok stigmatisering nå
For flere hundre år siden så man på psykiske lidelser som forårsaket av demoner, og behandlingen gikk ut på å drive demonene ut igjen. I dag er demonteorien for lengst forlatt. Vi ser på psykiske lidelser som multifaktorielt betinget hvor både arv, miljø og biologiske faktorer kan ligge til grunn.
Om noen nå fremsetter tanken om at angst, depresjon og alvorlige sinnslidelser kan skyldes onde ånder, betyr det et langt tilbakeskritt for psykiatrien hvor vi i dag forsøker å motarbeide all den stigmatisering psykiatriske pasienter har vært utsatt for.
Jesus hjalp alle
Hvordan skal vi se på Jesu utdrivelse av onde ånder i dag? De som ble gjenstand for demonutdrivelse i Det nye testamente, var utvilsomt mennesker med psykiske lidelser. De besatte viste typiske symptomer på mental sykdom. På nytestamentlig tid så man på sykdom som forårsaket av demoner, og eksorsisme var den vanlige behandlingsformen.
Jesus gikk inn i datidens forestillingsverden. Det står ikke noe om psykiske lidelser i Det nye testamente. De fantes helt sikkert på den tiden, og det ville være merkelig om ikke Jesus hjalp psykisk syke, slik som han hjalp de som hadde kroppslige sykdommer. På samme måte som Han helbredet mennesker med fysisk sykdom ved å legge hånden på dem, helbredet Han psykisk syke ved å befale de onde ånder å fare ut av dem. Men Han atskilte seg fra alle andre hjelpere ved den myndighet Han utviste da Han helbredet de syke.
Da synden kom inn i verden
Som kristne tror vi på Gud, men vi regner med Hans motpol, Djevelen, som frister oss til kun å tenke på oss selv, og vende ryggen både mot Gud og vår neste. Lidelse, sykdom og død kan i siste instans ifølge Bibelen føres tilbake til syndefallet da synden kom inn i verden fordi mennesket gjorde opprør mot Gud. Men gjennom sin død og oppstandelser har Kristus overvunnet Djevelen og gitt oss del i sin seier over Den onde.
Når Jesus driver ut onde ånder, er ikke dette bare et uttrykk for hans omsorg for nødlidende mennesker. Det er også et tegn på Guds rikes nærvær og Hans seier over den onde. Besettelsesberetningene i Bibelen kan minne oss om at Den onde representerer en åndsmakt som kan gjøre seg gjeldende både i det enkelte menneske og i samfunnslivet.
Vi blir alle fristet
Men det er betenkelig å lokalisere Den onde til enkelte mennesker. Alle fristes av den onde, og den eksistensielle kamp mot synden, skjer i hvert eneste menneske. Å påstå at noen er besatt av Djevelen, er nettopp å lokalisere den onde til konkrete personer.
Noen mennesker er i behov av sjelesorg, for eksempel hvis de sliter med konflikter og fristelser. I slike tilfeller er det forfeilet å tale om at de er besatt av demoner og trenger utdrivelse. Tanken om demonbesettelse innebærer en forenkling av menneskelivet. Det er ikke slik at synden kommer utenfra og besetter mennesket og bare kan drives ut igjen. Synden er ifølge luthersk teologi en del av menneskets natur. Den enkelte av oss må ta ansvar for livet vårt og kjempe den eksistensielle kamp mellom godt og ondt som foregår i oss alle. I denne kampen har den kristne sjelesorg midler som ingen terapi er i besittelse av, nemlig løftet om Guds nærvær i ord og sakrament, skriftemål, bibel og bønn.
Det onde finnes
At det er makt i de foldede hender, er det mange som kan underskrive. Det fins atskillige eksempler på mennesker som har vært hardt ute å kjøre, men som gjennom sjelesorg har fått hjelp i sin kamp mot synd og fristelser, når de f.eks. har kommet ut av kriminalitet og andre destruktive sirkler.
Men synden kan ikke bare drives ut, men må bli gjenstand for kamp, bekjennelse og tilgivelse. Det er ikke vanskelig å godta at det onde er en realitet her i verden. Aller minst behøver man å gå til psykiatriske pasienter for å se at mennesket kan være et destruktivt vesen og gjøre mye vondt.
Sjelesorg og psykiatri
I psykiatrien møter vi av og til mennesker som opplever seg besatt av onde ånder. Mange trenger da både sjelesørgerisk og psykiatrisk hjelp.
En god sjelesørger kan gi veiledning og motivere pasienter til å søke psykiatrisk hjelp, og legen og psykologen kan med utbytte henvise til presten. Det er min erfaring at det nå er større forståelse i det psykiatriske fagfelt for religionens betydning enn da jeg begynte i psykiatrien for 40 år siden.
Kronikken sto først på trykk i Bergens tidende 11. mars 2010