Religion er ikke lenger et fenomen som oppfattes som bare relevant for å forstå fortidens samfunn. Som religionshistoriker har det vært oppmuntrende at kunnskapsfeltet religion har kommet til sin rett. Men noen ganger får man inntrykk av at pendelen kanskje har svingt for langt den andre veien, at religionens betydning som forklaringsfaktor overdrives. Religiøst mangfold og religiøs identitet blir stadig trukket frem som avgjørende for motsetningene i samfunnet og for å forklare grunnleggende ulikheter mellom grupper. Religiøs identitet er blitt en vesentlig kategori for å forstå det flerkulturelle samfunnet. Også hele sivilisasjoner identifiseres med religion, og religiøs forskjell mellom sivilisasjoner blir brukt til å forklare grunnleggende motsetninger mellom grupperinger som omfatter mange hundre millioner og til og med en eller to milliarder mennesker. Noe riktig kan det være i det, men det blir feil hvis alle andre identiteter og kategorier underlegges de religiøse. Når religion og religiøs identitet brukes som hovedforklaring for å forstå politisk uenighet, kan partene slik kobles sammen med årtusen gamle religiøse tradisjoner og dette kan tilføre konfliktene og de politiske aktørene og en falsk høyverdighet.
Denne tendensen til å stille folk opp mot hverandre på grunnlag av religiøs identitet bygger egentlig på en feil forståelse av hva identitet er, argumenterer en av Indias fremste nålevende intellektuelle, nobelprisvinneren i økonomi Amartya Sen. Den bygger på en forståelse av identitet som ensidig og endimensjonal, i stedet for mangesidig og pluralistisk. Sens hovedpoeng som han blant annet legger frem i sin siste bok Identity and Violence, er at identitet er pluralistisk og at mennesker kan velge hvordan de vil prioritere blant sine mange identiteter og hvilke deler av sin identitet de ønsker å gjøre relevante. Ved å tilskrive religiøs identitet som om det var den eneste identiteten personer har, undergraves det pluralistiske ved identitetene. Denne tilskrivingen av identitet faller i vår tid sammen med forestillingen om at sivilisasjonene er identifisert med hver sin religion og at sivilisasjonene er i konflikt. Et reduksjonistisk forhold til identitet kan derfor få sterkt negative konsekvenser.
Amartya Sens bakgrunn fra Bengal i India gjør hans argumenter ekstra interessante. Han har opplevd hvordan religiøs identitet i en pluralistisk kontekst ble enerådende med katastrofale følger. På 1940-tallet i Kolkata (Calcutta) ble han øyenvitne til opptøyene mellom muslimer og hinduer som kostet mange tusener livet. Sens bok om identitet og vold ble lansert i India mens jeg var på et opphold der for en måned siden. I avisoppslagene var det en episode fra Sens barndom han beskriver i boken som var i fokus. Sens familie er hinduer. Under opptøyene sjanglet en muslim som var dødelig såret med et knivstikk, gjennom porten til hagen til familien der elleve år gamle Anartya Sen satt. Han ba om vann. Sen ropte på sine foreldre og de brakte mannen til et sykehus. Der døde han. Familien Sen nølte ikke med å hjelpe mannen selv om de tilhørte forskjellige religioner. Deres religiøs identitet var ikke endimensjonal. For familien Sen var de alle bengalere. Men disse opptøyene kom fordi for mange andre var den felles identiteten som bengalere med felles språk og kultur forsvunnet.
Den religiøse identiteten som hindu eller muslim var nå den eneste som betydde noe. Den videre utviklingen i India er velkjent: Noen år senere ble India delt på grunnlag av religiøs identitet i India og Pakistan. Bengal ble delt mellom to nasjoner, India og Øst-Pakistan (siden 1971 Bangladesh).
Mange faghistorikere mener volden mellom religiøse samfunn i India i det tjuende århundre var forårsaket av britenes prioritering av religiøs identitet i sin måte å forstå og styre India. Religion ble sett på som hovedgrunnlaget for identitet. Andre identiteter slik som språklige, etniske og kulturelle ble sett på som funksjoner av de religiøse identitetene. Dette ble førende for den engelske kolonimaktens politikk.
At tolkninger av samfunnet basert på religiøs identitet fikk sterkt negative konsekvenser i India, kan selvsagt også skyldes spesielle forhold der. Men eksemplet kan mane til forsiktighet med å bruke religion ensidig i kategorisering av grupper i det flerkulturelle samfunnet så vel som det globale samfunnet. Dette underkjenner ikke at religion er viktig og allmenn. I Norge er de fleste vant med at religion er tro, men for mange er religion egentlig identitet. Identitet krever ikke tro. Det er noe man er, slik som å være norsk. En religiøs identitet er for mange nedarvet på samme måte. Religiøs identitet blir sterkere i grensene mellom religioner. I en minoritetssituasjon kan religion derfor få klarere betydning for individene. Religion kan også sakralisere sider ved kulturen slik at den i større grad lar seg bevare. Å være i minoritet kan være en sårbar situasjon og denne følelsen kan smitte over på den nedarvede religiøse identiteten. Religionen kan bli oppfattet som truet.
Når konflikter mellom personer med ulik religiøs identitet skal løses, kan religiøs dialog få høy prioritet. Ulempen med dette er at konfliktene i for stor grad fremstår som religiøse. Ved at religiøs dialog ses på som middelet til å løse konflikter, oppfattes også konfliktene som grunnleggende religiøse. Dialog for verdensfred basert på en eneste identitet, religiøs identitet, bygger på feil forståelse av identitet. En annen bivirkning er at slik dialog kan opphøye religiøse ledere som gjøres til talsmenn for alle uansett identitet. Opphøying av religiøse ledere kan svekke mangfoldet av politiske og sosiale roller og de sidene ved identiteten.
I skolen kan det være uheldig hvis det flerkulturelle i undervisningen bare sikter inn på religiøs identitet. Det kan gi religion forrett fremfor andre deler av identiteten elevene kan velge å prioritere. Hinduismen er inkludert i religionsfagene. Det er vel og bra. Men hvor mye lærer elevene om indisk historie i historietimene? Hvor mye lærer de om indisk filosofi? Er indisk litteratur inkludert i litteraturfaget? I filosofifaget undervises det fremdeles bare i vestlig filosofi. Grunnlaget for vår teknologiske virkelighet ligger i nulltallet og desimalsystemet som begge ble oppfunnet i India. Likevel ses rasjonalitet ofte som noe særegent for vesten. Historie, filosofi, litteratur og matematikk kan kanskje være like viktig som religion for å formidle identitet i en flerkulturell kontekst.
Det gleder en religionshistoriker at flere har oppdaget hvor viktige verdensreligionene er, men det er også på sin plass å mane til litt forsiktighet. Respekt for andre folk i et flerkulturelt samfunn vises ikke bare ved at man hyller hverandres religiøse bøker, men like mye hverandres intellektuelle, kunstneriske, vitenskapelige og teknologiske meritter på mange områder. Indisk historie, kunst, litteratur og filosofi er vel så viktig som indisk religion i den flerkulturelle skolen. Økonomen Amartya Sens forsøk på løsning for å unngå at menneskeheten deler seg i endimensjonale religiøse identiteter og sivilisasjoner slik han var vitne til i India på 1940-tallet, og som enkelte ser tendenser til i dag, er å minne oss om at vi tilhører mange kategorier.
Hver av oss har et mangfold av identiteter som går på kryss og tvers av hverandre og som svekker ideen om at vi bare har en eneste identitet. Statsborgerskap, bosted, geografisk opphav, kjønn, klasse, politisk tilhørighet, profesjon, arbeid, matvaner, sportsinteresser, musikksmak, osv., gjør at vi tilhører mange kategorier. Hver av disse kategoriene kan gi individet identitet og ingen av dem gir den eneste identiteten vi har.
Kronikken sto også på trykk i Bergens Tidende 30. mai 2006.