– Jeg har tidligere fått spørsmål om når det var kulturell orden, sier Jostein Gripsrud - og gir selv svaret:
– Kulturell orden betyr i denne sammenhengen en ideologi, en måte å tenke begrepet «kunst» på, som satte skarpe skiller mellom kunsten og samfunnet for øvrig, samt mellom kunst og populærkultur. Grovt sett kan vi si at denne offisielle ordenen ble proklamert og iherdig forsvart fra siste del av 1800-tallet og fram til 1960-årene, sier Gripsrud og peker på at dette også var et tidsrom da det kulturelle skillet mellom Vesten og resten av verden var soleklart.
– Kunst med stor K ble betraktet som et kjennetegn ved den vestlige kulturen. Den var noe «de andre» manglet. Fra 1960-tallet har det blitt stadig vanskeligere å opprettholde denne kulturelle ordenen, denne måten å tenke på. Trafikken over grensene ble for åpenbar. Men utvekslinger på tvers av grensene har også eksistert hele tiden. Sånn sett var det en virkelig kulturell uorden også mens den offisielle kulturelle ordenen rådde, forklarer Gripsrud.
Tv-serien fokuserer både på eldgamle og aktuelle forbindelser mellom kunsten og resten av samfunnet, mellom kunst og populærkultur og mellom vestlig og ikke-vestlig kunst. Dermed kommer den også til å handle om samfunnsliv og historie mer generelt, ifølge manusforfatteren og programlederen.
I seks program reiser Gripsrud blant annet til Venezia, Voss, London, Paris, Dakar, New York og Las Vegas for å stille spørsmål til forskere og kunstnere. Utgangspunktet for Gripsrud har vært å jakte på kunnskap, å stille spørsmål til folk som kan mer enn ham selv om de ulike emnene og epokene. Bakgrunnen for tv-serien er forskningsprosjektet med samme navn, som Gripsrud ledet fra 1998-2001. Der var over 30 forskere involvert med større eller mindre delprosjekter.
Estetisering av samfunnet
– Etter 1960 har det skjedd en tydelig estetisering av samfunnet gjennom design, arkitektur, mote, reklame og politisk kommunikasjon. Grensene mellom kunst og folks hverdagsliv har dermed blitt mer flytende. Skillet mellom populærkultur og kunst er blitt mye mer flytende på mange måter - både kunsten og populærkulturen har forandret seg. Med økt innvandring har vi også fått et betydelig innslag av ikke-vestlige kulturer som påvirker vår kunstforståelse, sier Gripsrud.
Med sin lange fartstid som foreleser har han gode forutsetninger for å spille en entusiastisk formidlerrolle i tv-mediet. Med seg har medieprofessoren prisbelønte profesjonelle fra det unge filmmiljøet i Bergen. Regissøren Gunnar Hall Jensen har tidligere blitt anerkjent for sine kortfilmer og vant det svenske filminstituttets store pris for beste dokumentar i fjor. Han kommer med helaftens kinofilm seinere i år.
– Dette samarbeidet har vært utrolig morsomt og inspirerende. Det tror jeg seerene vil merke, sier Jostein Gripsrud.
I det første programmet ser han hvordan kunst er noe fellesmenneskelig og naturlig for barn som maler og synger og spiller skuespill fra barnehagealder. Voksne har på sin side skapt en egen kunstverden, styrt av et sett spesielle regler. Dette programmet er viet et historisk tilbakeblikk som begynner med renessansen i Venezia før turen går videre til Stalheim ved Voss hvor Professor Siri Meyer snakker om romantikken, kunstneren som geni og den evige jakten på Det nye.
Etter dette går turen til herretoalettet på Studentsenteret, der Marcel Duchamps berømte urinal blir diskutert, som en inngang til modernismen. På Lousiana-museet utenfor København ser Gripsrud på andre deler av modernismen, før han i London snakker med en britisk kollega om en modernisme som virkelig appellerte til massene: Filmen. Filmen hadde mye til felles med modernismen i den offisielle kunsten - men det tok lang tid før den ble anerkjent som kunstform.
O sole mio i Las Vegas
– I det andre programmet ser vi på forholdet mellom fint og folkelig, mellom kunst og pop, mens det tredje undersøker hvordan kunsten er innblandet i hverdagsliv, næringsliv og politikk. Kjøpesenteret henger sammen med Kunsten med stor K. Valget av mat, klær og ferier kan si noe om hvilken musikk man liker. Smaken sier noe om hvem vi er og hvem vi vil være. Derfor interesserer den også reklamefolk - og derfor ser vi den også i politisk komunikasjon, sier Gripsrud.
I det fjerde programmet spør han hvor vestlig vesten er. Programmet handler om slavehandel og kolonialisme, men også om fascinasjonen og beundringen for Det Andre. Gripsrud spør blant annet om hva vestlig kultur ville vært i dag uten de afrikanske slavenes musikk.
I det femte programmet møter vi kunstnere fra Asia og Afrika med suksess i vesten. Dette gjelder bildekunstneren Shirin Neshat og den første svarte afrikanske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur, Wole Soyinka. I det sjette programmet reiser Gripsrud først til Louvre-Museet i Paris for å se på Mona Lisa som blir oppsøkt av millioner av mennesker hvert år.
– Noe holder seg i den store Kunsten. Men den får også innslag av kommersialisme. Dette snakker jeg om mens jeg kjører gondol i 3. etasje i hotellet The Venetian i Las Vegas mens den ekte italienske gondolieren synger «O sole mio«, sier Gripsrud.
I det samme programmet snakker Gripsrud med Horace Engdahl, mannen som offentliggjør hvem som får Nobelprisen i litteratur. Spørsmålet er hvordan går det med boken og litteraturen i en digitalisert og globalisert verden.
Livshjelpsfunksjoner
I Kulturell uorden fremstår professor Gripsrud som en oppdagelsesreisende i de tre k-ene, kunst, kultur og kunnskap. Hva er hans viktigste oppdagelse?
– Hvor viktig kunsten er i folks hverdagsliv. Da bruker jeg et vidt kunstbegrep, langt utover grensene for kunst med stor K. Kunsten griper inn i alle områder i livet og fungerer veldig ofte som livshjelp for folk. Tenk deg et liv uten musikk for eksempel, sier Gripsrud.
– Den seriøse, offisielle kunsten er en egen sosial institusjon som består av forlag, gallerier, Festspillene i Bergen og så videre. Der sitter noen i posisjoner hvor de bestemmer hva som til en hver tid er kunst og hva som ikke er det, og dessuten hva som er god og dårlig kunst. Skillet mellom god og dårlig kunst går likevel ikke ved institusjonens grenser.
– Kunsten og dens tradisjoner er stadig viktige, blant annet fordi den alltid har hatt et nært forhold til vitenskap, filosofi og avansert intellektuell kultur i det hele tatt. Selv om jeg er tilhenger av en generøs holdning til hva som i en eller annen forstand er kunst, mener jeg det er viktig å ta vare på respekten for det virkelig store i den store kunsten. Her finnes det også mye som er krevende og foruroligende og derfor samfunnsmessig helt nødvendig - samtidig som det er mye vanskeligere å finansiere enn Disneyland, avslutter Gripsrud.