Kulturkrøll i festivalland
«Skap nordmenn!» var kulturpolitikkens parole helt frem til nitti-tallet. «Dyrk renhet!» var kunstnerens. Men med nye multikulturelle impulser, teknologiske krumspring og en stadig sterkere markedstankegang, er det ikke bare Valgerd som er i villrede.
– Det er på høy tid kulturlivet samles til debatt. Vi har i all for liten grad vært opptatt av prinsipielle diskusjoner på tvers av kunstartene. Litt oppstuss i ulike spesialiserte tidsskrift har det nok vært, men løfter en blikket ser en at hele kunstfeltet er i endring. Grenser overskrides og maktforhold forskyves. Det er viktig å være bevisst hvilke konsekvenser det kan få for kulturens posisjon i samfunnet, mener Siri Meyer, leder for Senter for europeiske kulturstudier ved UiB og medlem av Makt- og demokratiutredningen.
Sammen med Norsk kulturråd inviterer hun sentrale kulturpersonligheter - både forskere og utøvere - til seminaret «Risikosoner» i Oslo denne uken. Politikerne er også velkommen, men Meyer antar at dette temaet er lavt prioritert.
– Man tenker sjelden på kultur i makttermer, men hvis man definerer makt ut fra hva som former menneskers syn på verden og seg selv, så ser man tydeligere hvor viktige de kulturpolitiske spørsmålene er.
Dagens kunstscene preges av markedsstyring. Kunstnere, grupper, ensembler, institusjoner og arrangementer vil ofte være avhengig av høy offentlig profil og medieomtale for å oppnå uttelling i forhold til både offentlige støtteordninger og sponsorer. Samtidig utfordres vår tradisjonelle kunstforståelse. Bruk av ny teknologi fører til nye uttrykksmidler som ikke passer inn i de kategoriene vi opererer med i forhold til kunst. Det samme gjelder arbeidene til det voksende antallet kunsterne med innvandrerbakgrunn. Vår oppfatning av kunst settes på prøve. Det tidligere formålet med kulturpolitikk holder ikke lenger.
Pakistansk kunst eller kitch?
Kristopher Schau spiser og bæsjer utstilt i et butikkvindu en uke i strekk. Er det performance? En mediebegivenhet? Kan det defineres som kunst? En annen vinkel: Aftenpostens kunstanmelder får problemer når han besøker den pakistanske samtidsutstillingen «Another Journey» på Kunstnernes hus i Oslo. «Sett i vår sammenheng - hvor vi nå faktisk er - fremstår den som en ganske vanlig kitsch-utstilling, bare enda mer amatørmessig enn hva vi er vant til. Arbeidene er sjeldent slappe, så vi kan begynne å tro at kunstnerne har fått lov å leve helt i fred alene med seg selv» skriver han en smule beklemt.
– Vi har hatt noen klare forestillinger om hva som er kunst. Kunsten har fått sin status utfra sin autonomi. Den skulle rendyrke sin form og markere avstand fra samfunnet og den allmenne kulturen, slik fungerte den også som motmakt. Dette var grunnlaget for etableringen av kunstinstitusjonene og synet kunstnerrollen. Det har selvfølgelig vært spredte opprør mot dette i hele det 20. århundre, og her er Marcel Duchamps urinal det mest kjente eksempelet. Men nå ser man en bred tendens som innebærer at grensene for hva som er kunst brytes ned. Vår tradisjonelle kunstforståelse viser seg også å være utilstrekkelig i forhold til andre kulturers uttrykk. Kunstnere med innvandrerbakgrunn møtes med et hav av velvilje, men nesten ingen penger. De støter mot vestlige forestillinger om hvordan kunst bør være, sier Meyer.
Svaret er festivaler
Fra 70-tallet har slagordet vært «kulturen ut til folket!». Dette er også tanken bak Rikskonsertene og Riksteateret. Formålet var blant annet å styrke det nasjonale fellesskapet. Internasjonaliseringen av kunstlivet og usikkerheten omkring hva som er kunst og ikke-kunst, gjør det imidlertid vanskeligere å lage retningslinjer for kulturpolitikken. Hvilke tiltak skal settes i gang og hvem fortjener støtte?
– Markedsstyringen av kulturfeltet åpner opp for mer makt til kuratorer og ulike formidlings- og informasjonsarbeidere, mens posisjonen til de klassiske ekspertene svekkes. Siden brukerne får mer de skulle ha sagt, kan dette tilsynelatende virke som en demokratiseringsprosess, men det kan også føre til at de stalige støtteordningene mister sin legitimitet. Det viktigste for kunsterne blir da å skaffe seg en posisjon slik at de kan konkurrere på et internasjonalt marked, sier Meyer.
Hun fremhever det økende antallet festivaler som et resultat av endringene på kunst- og kulturfeltet. I Norge arrangerers det årlig nærmere hundre kunstfestivaler. Dette skyldes ikke en tung kulturpolitisk innsats, snarere spontane initiativ fra regionale- og lokale ildsjeler. De offentlige tilskuddene til festivalene utgjør bare 30-40 prosent, brorparten av støttenivået til kunstinstitusjonene, og det er sponsor- og salgsinntekster som utgjør den største delen av budsjettet. Dessuten jobber mange av arrangørene gratis. Programbyggingen fremstår ofte som en form for internasjonal shopping. Festivaler som kan betale, har anledning til å få levert varen, selv om arrangemnetet foregår i utkantstrøk.
– Det er en stor publikumsoppslutning om festivalene og de holder gjerne en høy kunsterisk kvalitet. Problemet er at de er svært kortvarige, det samlede kunsttilbudet i regionene er derfor ikke nødvendigvis blitt noe bedre. Det kan være bekymringsfullt hvis det høye aktivitetsnivået på festivalfronten blir en sovepute for kulturpolitikerne, sier Meyer, men legger til at disse forholdene ennå ikke er godt nok kartlagt . Norsk kulturråd er nå i gang med en utredning på dette området.
– I denne fasen er det først og fremst viktig å peke på interessante problemstillinger og diskutere hvilke utfordringer kunsten og kulturlivet i Norge står overnfor. Kunstinstituasjonen er ikke gammel, omkring 250 år. Når vilkårene for denne svekkes må vi tenke oss om. Hvilken funksjon skal kunsten ha i fremtiden?