Teknologi og kunnskap står sentralt i møte med de store utfordringene i en stadig mer globalisert verden. Det økende befolkningstall skaper problemer med fordeling av ressurser og velferd. Verdens behov for basis elementer som mat, vann, råstoffer og energi øker stadig. Utfordringene kompliseres ytterligere av endringer i klima og demografiske forhold, fattigdom og naturkatastrofer. Politisk utfordres vi også mange steder av kriger, politiske omveltninger og økonomiske kriser. Samtidig blir avstanden stadig større mellom dem som utvikler kunnskap og teknologi og dem som er passive brukere. For å finne løsninger på disse store utfordringene trengs det kompetanse og kunnskap innen mange fagområder. Selv om realfagene er viktig for den teknologiske utviklingen, er nødvendig med en bred kunnskapsbase. Det trengs kunnskap om kommunikasjon (både fysisk og virtuell), språk, kultur, religion, sosiale forhold, endringer i menneskelige behov og atferd, konflikthåndtering og sikkerhet - bare for å nevne noen.
Maktbalansen i verdensøkonomien synes å forskyves med mer makt til de nye voksende økonomiene for eksempel BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina). I hele verden, men spesielt i disse landene er det et raskt økende behov for høyt utdannet arbeidskraft. Behovet for utdanning og kapasiteten på universitets- og høyskolenivå vokser med en akselererende fart. I Kina alene er det i dag mer enn 23,8 millioner studenter og hvert år uteksamineres det ca 6,2 millioner kandidater. Den flinkeste 1 % av disse utgjør alene det dobbelt av antall uteksaminerte kandidater per år ved universitet og høyskoler i Norge. UiBs studenter skal konkurrere med disse i et stadig mer globalisert arbeidsmarked. Vi kan ikke konkurrere på kvantitet. Den eneste måten vi kan hevde oss globalt er å ha fokus på kvalitet.
I dag er Europa og USA i en dyp økonomisk krise. EU-kommisjonen mener at modernisering av Europas høyere utdanningsinstitusjoner er løsningen for å bringe Europa ut av den økonomiske krisen - mer kunnskap og kompetanse vil føre til økt verdiskapning i form av produkter og nye arbeidsplasser. I dokumentet “Supporting Growth and Jobs” som er en del av EU-kommisjonens “Europe-2020 Strategy” argumenteres det for at høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har et potensiale som kan utnyttes langt bedre en i dag. Når det pekes på dette er det fordi Europarådet sammen med institusjonene har startet et moderniseringsarbeid - Bolognaprosessen. I denne prosessen har det vært fokusert på harmonisering av utdanningstilbudet mellom institusjoner og på tvers over landegrenser, og mer studentmobilitet. Bolognaprosessens budskap er tydelig på behovet for:
- Kvantitet dvs flere uteksaminerte studenter
- Kvalitet og relevans på utdanningene
- Kvalitet gjennom økt mobilitet og samarbeid over landegrenser
- En fungerende kunnskapstriangel – dvs at utdanning og forskning leder til økt aktivitet i næringslivet og dermed flere arbeidsplasser.
- Forbedring gjennom nye styrings- og finansieringsordninger
Sammenlignet med resten av Europa har Norge noen særordninger som begrenser institusjonenes autonomi når det gjelder utdanning og forskning. Historisk sett baseres kapasiteten ved vår utdanningstilbudene på fritt studievalg ved opptak til høyere utdanning. Med andre ord er studietilbudet dimensjonert etter etterspørsel. Ordningen er selvforsterkende ved at økt antall studenter gir mer penger i kassen. Målekriteriene er kvantitative i form - produserte studiepoeng og antall uteksaminerte kandidater per år. De siste årene har vi fått flere nye studieplasser øremerket i henhold til politiske prioriteringer. Dette reduserer institusjonenes uavhengighet ytterligere.
Det finnes flere insentiver for mer og «bedre» forskning i form av konkurranseutsatte finansieringsordninger (forskningsrådet (NFR), EU og det Europeiske forskningsrådet (ERC)). Insentiver som er rettet mot kvalitet i utdanning er derimot mangelvare. Den nye ordningen med sentre for fremragende utdanning (SFU) er et hederlig unntak.
Når en diskuterer kvalitet i utdanningen er det viktig også å diskutere utdanningens relevans - med andre ord ”Hvilken kompetanse trenger kandidatene?” Dette spørsmålet ble stilt til 600 norske samfunns- og arbeidslivsaktører i undersøkelsen Kompetanse 2020 [1] utført av Ideas2evidence, på vegne av UiB. Svarene på spørsmål om ønsket kompetanse var entydige og kan oppsummeres med følgende prioriterte rekkefølge:
- Samarbeidsevner
- Evne til å tilegne seg ny kunnskap
- Selvstendighet og kritisk refleksjon
- Formidlingsevner
- Evne til å anvende kunnskap på nye områder
- Evne til å knytte kontakter og bygge relasjoner
- Solid faglig og teoretisk kunnskap
- Analytiske ferdigheter
- Evne til å arbeide under press
- Metodiske ferdigheter
- Evne til å administrere og koordinere
De som svarte vektlegger ikke bare fagkunnskap, men også personlige egenskaper. Arbeidslivsaktørene etterlyser “det komplette menneske”. I tillegg til de akademiske verdiene som vi ved UiB verdsetter, kreves det personlige egenskaper som gjør menneskene fleksible og setter dem i stand til å takle utfordringene de møter i et samfunn som endrer seg stadig fortere.
For å kunne forme utdanningstilbudet i tråd med samfunnets behov, må vi først definere hva vi mener med kvalitet i utdanning. Mange mener at begrepet kvalitet er vanskelig å definere og enda verre å måle. Kvalitet blir derfor ensbetydende med at forventingene en har blir innfridd. Utdanning er en viktig del av universitetets samfunnsoppdrag og mange har derfor meninger om hva utdanningskvalitet er. Studenter, undervisere, samfunnsaktører og kontrollorganer vil naturlig ha ulike mål og forventninger og derfor ulik opplevelse av kvalitet. Universitetene må ta dette i betraktning og balanserer de ulike forventningene mot hverandre når kvalitet skal beskrives og måles. I arbeidet med kvalifikasjonsrammeverket har det i de siste årene vært fokusert mye på det reelle læringsutbytte. Det avgjørende er kompetansen studentene har opparbeidet seg i løpet av utdanningen.
For å sikre at studentenes læringsutbytte er relevant for samfunnet, kreves det gjennomtenkte læringsmål. Disse må følges av gode læringsprosesser basert både på egenlæring og undervisning. Undervisningen må i form og innhold være i samsvar med det som studentene forventes å lære. Vurderingene de skal gjennom må teste forventet kunnskap og kompetanse. Det er mange faktorer som bidrar til kvaliteten på disse prosessene – både faglig innhold og pedagogisk gjennomføring. Digitalisering, internasjonalisering, forskningsbasert utdanning og student aktiv forskning er alle elementer av betydning. Alt dette krever en helhetlig tenkning når det gjelder kvalitet. Som ledd i vårt kvalitetssikringsarbeid bør UiB ha en helhetlig evalueringsarkitektur som gir mulighet for adekvat kvalitetsforbedring av våre utdanningsprogrammer. Notatet “kvalitet i utdanning” [2]» utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Utdanningsutvalget ved UiB, har diskutert disse problemstillingene grundig. I notatet vektlegges det at UiB må tenke helhetlig og være prosessorientert i arbeidet for å bedre kvaliteten.
Studentene er vår fremtid. Samfunnets utvikling er avhengig av unge, kunnskapsrike, kritisk reflekterte mennesker med solid faglig bakgrunn. De må også ha nødvendige teoretiske og metodiske kunnskaper og analytiske ferdigheter. Team Atakan verdsetter forskning og utdanning likt. Tett kobling mellom forskning og utdanning med aktiv deltakelse fra våre ansatte og studenter er universitetets styrke. Vi ser dannelse som en integrert del av utdanningen. Som et forskningsuniversitet har vi et særlig ansvar for å utdanne selvstendige kandidater med evne til kritisk refleksjon. Vi tror at dannelse er et viktig redskap for våre studenter når de møter de store globale utfordringene.