Kvinner trenger mer tid til å forske
– Siden instituttlederen også skal ta upopulære avgjørelser, er det viktig å føle at man har nok faglig tyngde og blir respektert av kollegene sine. Mange kvinner vil nok heller prioritere forskerkarrieren sin enn å påta seg en slik lederrolle.
Det sier professor Reidunn Aalen som er tilsatt som instituttleder for det nye Institutt for molekylær biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
På Høyden skrev denne uken om at UiB ikke har noen kvinnelige tilsatte i de tjue instituttstyrerstillingene som har vært utlyst (se link nederst). En ringerunde til fakultetene ved UiO har fått frem at det her er syv kvinner blant 21 tilsatte instituttledere. Tallet inkluderer en kvinnelig direktør på Mat.nat. På dette fakultetet er altså to av tre utlyste lederstillinger blitt besatt av kvinner. På NTNU, hvor samtlige ledere er ansatt, finner vi fire kvinner blant de nærmere femti instituttlederne. De har imidlertid én kvinnelig dekan og et par kvinnelige seksjons- og senterledere.
Vanskelig å få tid til å forske
Professor Aalen ved Mat.nat-fakultetet i Oslo har egentlig ikke tenkt så mye over at hun er en kvinnelig leder i et mannsdominert miljø. De utfordringene hun har, møter nok både mannlige og kvinnelige instituttledere: Å få tid nok til å forske.
– Stillingen setter høye krav til kvalitet, aktivitet og innsats - både på utdanningssiden og på forskning. I tillegg er det hele tiden et press om å skaffe nok eksterne midler. Dette har ikke vært etterspurt i samme grad tidligere, og er derfor en god grunn til en sterkere lederstruktur.
Samtidig peker Aalen på at det ikke noen kultur for dette i akademia, og at det kan være krevende å være leder over egenrådige professorer.
– Det er i hvert fall en forutsetning at man har nok faglig tyngde. Jeg følte meg trygg på dette. Jeg har for eksempel publisert vel så mye og har hatt vel store ekstern finansierte prosjekter som mine mannlige kolleger. En fersk kvinnelig professor ville nok ikke følt dette like sterkt, sier Aalen, som tror at det kanskje er en forskjell i alder på kvinnelige og mannlige professorer.
– Menn som søker på instituttlederstillingene er kanskje motivert for å gjøre litt andre oppgaver - de har forsket lenge og fått anerkjennelse for arbeidet de har gjort. De kvinnelige professorene er gjerne i en mer aktiv forskningsfase. Jeg hadde jobbet hardt for å få etablert Institutt for molekylær biovitenskap, og tenkte at den beste posisjonen å ha for å kunne bygge det opp videre, var som leder. Det angrer jeg ikke på - men det er helt nødvendig at det ligger nok forskningsmidler til stillingen, for ellers hadde man raskt kommet i bakleksa på dette feltet, sier Aalen.
”Få kvinner er et faglig problem”
Ved SV-fakultetet i Oslo velger man instituttstyrere, og der er det to kvinner og tre menn. I Bergen hadde man også to valgte kvinnelige styrere, men det var ingen kvinnelige søkere til instituttlederstillingene.
– Vi har dessverre svært få kvinnelige professorer. Flere institutt har ingen, og på mitt eget, Institutt for økonomi, er det nå ingen kvinnelige fast ansatte i det hele tatt. Det er for galt, særlig med tanke på at vi har så mange kvinnelige studenter, sier professor i samfunnsøkonomi og dekan på SV-fakultetet, Alf Erling Risa.
– Men kan det være noen form for uformelle silingsprosesser
forut for ansettelsene som gjør at kvinner kommer dårligere ut?
– Man kan vel ikke utelukke at det kan oppleves som vanskelig for kvinner å komme inn i en såkalt mannskultur som enkelte institutt faktisk preges av. Det kan for eksempel handle om enkle ting som hva man snakker om rundt lunsjbordet og på hvilken måte. Samtidig er det jo også slik at menn kanskje er mer forsiktig med å møte kvinnelige forskerrekrutter i uformelle sammenhenger. Det er lettere å ta en øl med en mannlig doktorgradsstudent som man veileder enn en kvinnelig, tror Risa, men påpeker også at han er helt overbevist om at ingen synes det er bra at mannsdominerte miljø reproduserer seg.
- Selv de som kanskje kunne ha slengt med leppa i badstuen og sagt ting som ikke egner seg for offentligheten, ville nok være enig i at det best med god kjønnsbalanse i faste vitenskapelige stillinger. Kanskje særlig på vårt fakultet er det vel så mye et faglig problem at det er få kvinner. Vi skal ha et kritisk blikk på samfunnet og er helt avhengige av ulike perspektiv, sier Risa.
Han tror at tidsaspektet kanskje er det største hinderet for at kvinner skal kunne posisjonere seg til toppstillingene. I dag er det strenge krav til kvinnelig representasjon i ulike råd, styrer og komiteer, og arbeidsbyrden er stor på de kvinnene som for eksempel har pekt seg ut i akademiske sammenhenger. Han mener derfor fakultetet og de faglige miljøene må ha som oppgave å skjerme kvinner fra en del ”oppvaskjobber”, slik at de i en kvalifiseringsperiode kan få konsentrert seg om forskningen sin.