Mer makt og penger knyttet til instituttlederjobben har ikke bidratt til større søknadsbunke. Det store ansvaret og avbrudd i forskerkarrieren kan være forklaringen.
– Vi har forsøkt med alle midler, men det er ingenting som ser ut til å virke. Vi har også spurt miljøene om hvorfor ikke flere søker på instituttlederjobbene, men vi har ikke fått noe svar, sier dekan ved Det medisinske fakultet, Per Omvik.
Etter to utlysninger til instituttlederstillingen ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, hadde ikke fakultetet fått inn noen søkere. Etter fristen meldte førsteamanuensis Anne Kjersti Daltveit sin interesse og hun er nå tilsatt i stillingen frem til januar 2007. Den labre interessen for lederjobben er på ingen måte spesiell for dette instituttet. Til de fleste av de 21 instituttlederstillingene som har vært utlyst har det kun vært én søker. Bare én av lederne som er tilsatt kommer utenfra og Daltveit er til nå den eneste kvinnen.
Skremmende med forskningsavbrekk
Behovet for en styrket faglig ledelse med vide fullmakter er blitt påpekt i flere eksterne evalueringer av fagmiljøene, og dette var bakgrunnen for styrevedtaket om at alle instituttlederne på sikt skal tilsettes på åremål. På grunn av instituttsammenslåinger innebærer enkelte av disse stillingene at man skal lede institutter på størrelse med en middels stor norsk bedrift. Instituttstyrene er gjort om til instituttråd og det er lederen som skal foreta prioriteringer og strategiske valg for instituttet. Stillingen krever professorkompetanse og ledererfaring, og for å sikre at man tiltrekker seg søkere med tung bakgrunn lokkes det blant annet med ekstra forskningsmidler knyttet til jobben. Men til tross for både mer penger og makt er ikke stillingene blitt mer attraktive enn da man valgte instituttstyrere.
Per Omvik tror først og fremst dette skyldes det store ansvaret som instituttlederjobben innebærer. For det andre kan jobben kanskje virke skremmende på mange fordi det kan bety at man må legge vekk eget forskningsarbeid for en lengre periode.
– Det er mange ulike oppgaver knyttet til jobben, og tiden strekker ofte ikke til med tanke på å drive egen forskning. For en forsker pirrer publikasjoner og tildelinger av stipendiatstillinger den vitenskaplige ærgjerrigheten, men som leder og forskningskoordinator føler man kanskje ikke at man får den samme belønningen, sier Omvik.
Han peker på at man kanskje må legge enda bedre til rette for at instituttlederne også kan fortsette sin forskerkarriere.
– Mange tenker nok at en slik jobb vil innebære et avbrekk i forskningen på fire og kanskje åtte år. Da er det ikke lett å skulle komme tilbake og være med i teten. Men samtidig har vi kanskje ikke synliggjort nok at lederen også har et stort administrativt støtteapparat rundt seg og at flere oppgaver kunne vært delegert til andre medarbeidere, mener Omvik som viser til at lederjobbene ikke særlige populære på fakultetsnivå heller.
– På medisin ble det nevnt ett navn i tillegg til mitt eget, men ved dekanvalget var det bare kandidat, sier Omvik og legger til at han synes dekanrollen er svært spennende, spesielt fordi man da er sentral i forskningsstrategisk arbeid.
Utelukker kvinner
På SV-fakultetet ble det i august ansatt seks nye instituttstyrere og fra før var det ett institutt med tilsatt styrer. Til to av de syv stillingene var det flere enn én søker. Én av disse var ekstern, men han trakk seg etter hvert. Sv-dekan Alf Erling Risa, tror den lille søknadsbunken kan skyldes at rekrutteringsprosessen ikke er så ulik den man hadde ved valgt ledelse. Hans inntrykk er at det foregår en intern diskusjon hvor fagmiljøene blir enige om en kandidat de mener egner seg til oppgaven.
– Et viktig poeng er imidlertid at kravene om professorstatus og bred lederfaring utelukker de fleste kvinnene fra flere miljø fra å søke, sier Risa.
Han mener at de instituttlederne som nå er ansatt ved SV ikke kan sies å ha lagt vekk forskningen sin og at de tar det store ansvaret veldig alvorlig.
– Ikke at de valgte styrerne la liten vekt på arbeidet, men det kan virke som om de tilsatte legger enda mer krefter ned i jobben, sier Risa.
Når det gjelder spørsmålet om styringsmodell ved universitetet, og om hva som eventuelt kan gjøres for å bedre rekrutteringen, peker rektor Sigmund Grønmo på at rektoratet ønsker at dette skal evalueres om noen år.
– Vi må da se på dette i lys av de erfaringene man har gjort seg i denne perioden, og derfor vil nok ikke denne gjennomdrøftningen skje før i slutten av vår rektorperiode. Men dette er også noe vi må ha i bakhodet når HF skal tilsette ledere for sine nye storinstitutter i 2007, sier Grønmo.