1894 – året som ble 39 minutter kortere i Bergen

I disse dager er det også 135 år siden det ble vedtatt at Norge skulle innføre normaltid i hele landet. Log um sams normaltid fyr kongeriket Norig var forøvrig den første loven på nynorsk! Inntil 1. januar 1895 ble klokkene i Norge stilt etter solens stråler, og hver by hadde sin lokale soltid. Med utviklingen av en velfungerende infrastruktur fortonet dette seg noe upraktisk, og det ble innført jernbanetid i Norge. I Sverige kjørte jernbanen etter Gøteborgtid, men i Norge eksisterte flere jernbanetider, alt etter hvilke byer man reiste mellom. Så å reise med jernbanen tidligere var på mange måter en reise i tid. For ikke å glemme telegraftiden som ytterligere kompliserte det hele...

Etter at normaltid ble innført i Tyskland 1893 beskriver Naturen i juni 1894 hvordan dette fikk utslag for energibransjen, muligens med et snev av bekymring for den praktiske betydningen vedtaket ville få her hjemme. For etter at beregning av tiden ikke lenger forholdt seg til solen, men til viserne, begynte dagen tidligere og de mørke kveldene ble kortere. Dermed gikk behovet for gass og strøm ned, og i Tyskland ble dette påpekt og utregnet: i Kiel var forbruket av gass redusert med 103 000 kubikkmeter, blant annet fordi det ble brukt mindre gass til belysning. I Hannover hvor strøm var vanlig, representerte det økonomiske utslaget en mindreinntekt på hele 20 000 mark for strømverket, som i dagens kroner utgjør ca 1,4 millioner kroner.

Det var astronomen Hans Geelmuyden som fremmet forslaget om en felles tidssone for det ganske land for Stortinget. Samme måned normaltiden ble innført skrev han i Naturen, i januar 1895. Behovet for et felles klokkeslett meldte seg ut fra økt kommunikasjon innenlands og på tvers av landegrensene. Samt betydningen av den verdensomspennende sonetiden som ble innført i 1879, hvor verden ble delt inn i 24 soner langs hver 15. lengdegrad, hvor nullmeridianen som kjent går gjennom Greenwich.

Slik havnet Norge i tidssonen 15 lengdegrader østenfor Greenwich, og det utgjør én time. Dette resulterte i at den 1. januar 1895 skulle alle i Norge ha samme klokkeslett. Spørsmålet var når man skulle stille klokken. Ved midnatt lokaltid? (Eller som de fleste gjør, dagen etter når man kommer på det?).

Nyttårsaften 1894 var også normaltiden en kilde til forvirring, når skulle man feire overgangen til et nytt år? Svaret var at uret skulle stilles når klokken ble midnatt ved den 15. meridianen. Altså når klokken var 11 i Greenwich. Dette resulterte i at 1894 var året som ble 39 minutter kortere i Bergen. 1895 derimot var året da det første døgnet i Vardø varte i 25 timer og 4 minutter, og hvor nyttår kunne feires to ganger.

I 1892 hadde de innført samme nasjonale klokkeslett i Belgia også, men her valgte de utrolig nok å stanse klokken i 17 minutt før den ble startet opp igjen. Geelmuyden skriver fornøyelig også om en mulig problemstilling som kunne oppstå hvis man hadde valgt samme utenkelige fremgangsmåte i Norge: Hva om to personer dør forskjellige steder i Vardø imens tiden står stille, hvor den ene etterlater seg arv, og den andre er arving, da vil man fått problemer ved å avklare spørsmålet om arv siden man også har problemer med å avklare hvem som gikk bort først.

Forhåpentligvis vil det ikke oppstå slike problemstillinger i verdens første «tidsfrie» sone! Vil man leve litt mer avslappet i forhold til tiden, kan man dra til Sommerøya utenfor Tromsø, og under midnattssolen henge fra seg armbåndsuret når man går over broen og foreta en moderne tidsreise forhåpentligvis frigjort fra dagens tidsklemme.