Likestillingsforsker med tro på barna
- Om jeg hadde vært 35 år i dag, ville jeg ha jobbet for å prøve å få inn fredstenkning i lærerutdanningen, sier professor emerita, Hildur Ve som fyller 75 år 15. september.
Den sentrale likestillingsforskeren og sosiologen er fremdeles aktiv, men fremholder den sosiologiske aksjonsforskningen hun drev med på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som det mest spennende arbeidet i karrieren.
I sin forskning har Hildur Ve særlig interessert seg for sosiale klasseforskjeller og kjønn i sosialiseringen, og mer spesielt, forholdet mellom døtre og mødre. Hun har gjort sammenlignende undersøkelser mellom utdanningssystemene i Norden, og arbeidsmarkedsetaten som utdanningsinstitusjon. Likestilling og utdanning er nøkkelord for Ves forskning.
Begynte med familien
- I begynnelsen av forskningskarrieren min var jeg veldig opptatt av familien og hadde det som forskningsfokus. Etterhvert ble jeg mer og mer opptatt av utdanning. Det viktigste slik jeg ser det i dag, er aksjonsforskningen jeg drev sammen med sosialantropolog Ingeborg Kvalheim og en gruppe lærere i et utvalg skoler i Bergen og omegn. Målet med denne forskningen var å forstå forholdet mellom gutter og jenter i skolen, og også å kunne arbeide for å forandre det, sier Ve, Det som særlig interesserte sosiologen var å utvikle guttenes holdninger til andre mennesker; empati. Videre å lære jentene å stå for egne tanker og meninger.
- Lærerenes kreativitet ble veldig viktig i dette prosjektet, og gjennom å være til stede i klasserommet fikk jeg se noe av ulikhetene mellom gutter og jenter i praksis. Vi begynte allerede i 1.klasse og delte elevene opp i små grupper, med enten bare gutter eller bare jenter, forteller Ve, - Det var morsomt å se hvordan noen smågutter som aldri hadde gjort det før, reagere når de skulle vaske opp. De ville trekke for gardinene slik at ingen skulle se dem. Og iveren hos små jenter som for første gang håndterte et skrujern .
Gutter laget egne dukker
Prosjektet varte i fire år, og fulgte elevene fra 1.-3.klasse. Til å begynne med tok forskerne og lærerne noen veldig feile valg, ifølge sosiologiprofessoren. For å lære å stelle spebarn prøvde de å få gutter til å stelle dukker. Dette var det noen gutter som syntes var OK, mens andre ble veldig provoserte.
- En lærer fikk i stedet guttene til å lage sine egne dukker og det var fascinerende å se hvordan alle guttene viste omsorg for “sine” dukker.
Seinere i prosjektet da barna gikk i 3. klasse, var det i flere klasser mødre som hadde babyer, og som de tok med slik at elevgruppene fikk stelle dem.
- Det var rørende å se at guttene var veldig hensynsfulle og stelte dem på en nydelig måte, forteller Ve. Hun mener det var en forutsetning for at prosjektet skulle bli vellykket at man hadde reine jente- og guttegrupper. Ellers endte man opp med at guttene laget mat og jentene vasket opp.
Hildur Ve tror det har skjedd en del forandringer bare på tiåret som har gått siden prosjektet pågikk. Blant annet tror hun at vektleggingen av prosjektarbeid i skolen kan være med å bidra til likestilling mellom små gutter og jenter.
Skeptisk til ensidig fokus på biologi
- Hva med fokuset på biologiske forklaringsmodeller som står sterkt nå?
- Jeg tror noen av de nye innsiktene fra biologien om kjønnsforskjeller kan være viktige, men jeg blir provosert når biologi blir brukt som eneste forklaringsmodell. Det fører til en reduksjonistisk og inhuman måte å forholde seg til mennesker på, sier Ve engasjert.
Resultatene fra aksjonsforskningen ble publisert i en rapport og har blitt videreført og utgitt som bok i Sverige. Ifølge Ve er problemet med aksjonsforskning er at det til dels ikke finnes et vitenskapelig språk med begreper som kan fange erfaringer fra en levende prosess. Vi kunne gi gode beskrivelser av hva som skjedde i de ulike situasjonene, men det var ikke så mye som kunne telles eller måles.
Det viktige lå ofte i spontane reaksjoner som når en gutt ba læreren sin om å få lov til å ta med den selvlagede dukken hjem, slik at den kunne slippe å være alene i juleferien. Hildur Ve mener at mye av læringen fra prosjektet har skjedd ved at lærerne som deltok i prosjektet har fortalt om sine erfaringer til nye kolleger.
Barna er håpet
Ve har de seinere årene arbeidet med fredsproblematikk. Og, om hun kunne begynt på nytt med å forske ville hun prøvd å få inn fredstenkning i lærerutdanningen.
- Jeg har lært hvor fabelaktig det er å jobbe med barn. De har en enestående evne til å tenke kreativt og resonnerende om de får mulighet til det. Det er dette som har gjort meg så optimistisk, at selv om det er mye elendighet i verden, og man får lyst til å stenge verden ute, tror jeg likevel det går an å arbeide for fred. Jeg sier med Cornelius Wreejsvik at ”Så lenge det finns ungar, finns det hopp” avslutter Hildur Ve.
Om Hildur Ve
Født i Bergen i 1929 og har vært knyttet til Universitetet i Bergen siden 1977. Har vært gjesteprofessor ved universitetene i Uppsala og Umeå og ble utnevnt til æresdoktor ved Umeå tidlig på 1990-tallet I to perioder har hun vært medlem av NAVFs faggruppe for sosiologi, og hun har sittet i styret for NAVFs sekretariat for kvinneforskning.
Hun har vært medlem av Nasjonalt fagråd for praktisk pedagogisk utdanning og av NFRs program for spesialpedagogisk kunnskap og utvikling. Hun har vært redaksjonsmedlem i Sosiologisk Årbok, Sosiologi i dag, og Australian Journal of Educational Studies. I 2003 – 04 har hun vært medlem av en bedømmergruppe som har evaluert grunnutdanningen og forskerutdanningen i sosiologi, kriminologi, og rettssosiologi samt grunnutdanningen i sosialsosiologi ved svenske universiteter.
Hennes teoretiske hovedinteresse knytter seg til begrepet ansvarsrasjonalitet som redskap i utvikling av forståelse av ulikheter (og likheter) i kvinners og menns tenkesett.