Lima-spansk som litterært verdensspråk
Mario Vargas Llosa er Perus store litterære sønn. Men i Peru har det aldri blitt utgitt en bok om romankunsten hans – før professor Birger Angvik gjorde det.
Angviks La narración como exorcismo: Mario Vargas Llosa, obras (1963-2003) ble lansert i desember 2004, til stor medieoppmerksomhet i Lima. Men hvorfor ble det en norsk forsker som skulle utgi en sånn bok? Og hva har Angvik kommet opp med?
Provoserer
– Mange peruanske lesere påpeker at jeg ser ting som de ikke ser, fordi jeg ser dem utenfra. Mange synes det er spennende at jeg er norsk og viser interesse for peruansk litteratur. De bemerker at jeg ikke er så høytidelig. Jeg tar ikke Vargas Llosa (f. 1936) så høytidelig heller. Jeg provoserer både forfatteren selv og Perus kritikere. Jeg går systematisk og kritisk gjennom Peru-kritikken av Vargas Llosa. Og det er ikke bare uproblematisk, for i Peru har man ingen sterke tradisjoner for levende akademisk debatt. Det er liten bevegelse i landets litteraturkritikk. Men jeg har nådd fram til mange unge akademikere, forklarer Angvik.
Boken bygger mye på nyere kjønnsforskning, med innslag fra ”gay & lesbian studies”. Angvik mener at denne typen teori med stort utbytte kan anvendes også på heterolitteratur.
– Ja, de beriker lesningene og gir absolutt ny innsikt i peruansk litterautur – også for peruanske lesere.
Ekstrem nyliberalist
At det skulle bli nettopp norske Angvik som ble den første til å utgi en bok om Vargas Llosas romaner i Peru, har ikke bare sammenheng med Angvik selv, men også med Vargas Llosa og hans spesielle posisjon i Peru. Siden 1959 har han i mange og lange perioder bodd i eksil rundt om i Europa. I 1990 stilte han til valg som presidentkandidat i Peru – og tapte.
– Etter valgnederlaget ville han liksom hevne seg på folket som ikke hadde valgt ham. Så han søkte spansk statsborgerskap, og fikk det. Folk flest så dette som i beste fall utrolig barnslig, i verste fall landsforræderi. Han er ikke særlig populær. Han tilhører nå en liten minoritet av rike og hvite kunstnere og intellektuelle. Jeg skriver et sted at han stilte til valg i et land han aldri har gjort seg kjent med. Blant annet snakket han om å gjøre Peru til Latin-Amerikas Sveits! Han er en ekstrem nyliberaler – hos ham finnes ikke ordet solidaritet, han er verre enn Carl I. Hagen. Jeg har selv bodd i Lima i kortere og lengre perioder, og jeg har sett hvordan denne typen politikk tar liv. Over 70 prosent av befolkningen er fattige. Dødskokken kimer over Peru.
Melodrama
Men Vargas Llosa er hele tiden er i utvikling – både personlig, politisk og litterært, utdyper Angvik. Og det er hva som gjør ham så spennende.
– På 60-tallet var han Castro-vennlig, på 70-tallet var han sosialdemokrat, på 80-tallet høyremann, på 90-tallet en slags latinamerikansk Thatcher/Reagan-kloning. I boken følger jeg først og fremst forfatteren Vargas Llosa og ser hvordan han beveger seg og eksperimenterer med fortellerkunsten. Enkelt sagt beveger romanene hans seg fra sosialt drama, hvor ikke minst politiske konstellasjoner i Peru står sentralt, og over til personlig og sentimentalt melodrama, der vanlige folk er sin egen lykkes smed. Han er hele tiden viktig fordi han etter min mening har gjort Lima-spansk til et litterært verdensspråk. Lima-spansk er noe helt annet enn Madrid-spansk. Vargas Llosa moderniserer 1800-tallsrealismen etter Flaubert, blant annet ved dette frodige innslaget av lokalt språk.
Boom!
Angviks interesse for Perus store litterære sønn går mange år bakover i tid.
– Jeg har vært opptatt av Vargas Llosa og latinamerikansk litteratur helt siden jeg var student i Spania på 60-tallet. 1963 er et merkeår. Da romandebuterte Vargas Llosa i Spania, og den berømte boomen oppsto.
Boom er egentlig et begrep fra økonomiens verden, og handler om hvordan det i Latin-Amerika plutselig oppsto et marked for egenprodusert litteratur, etter at europeisk og nordamerikansk litteratur tidligere hadde dominert.
– Boomen startet i Barcelona, anført av Vargas Llosa og andre unge latinamerikanere i eksil. Vargas Llosa ville aldri fått utgitt slike tekster hjemme i Peru. Det er et paradoks at han under diktaturet i Francos Spania kunne skrive så kritisk om militærvesenet. Det var også en slags opportunisme der, for meg bekjent kritiserte han aldri det spanske militærdiktaturet, avslutter Birger Angvik, som i 1972 forsvarte sin doktoravhandling – om nettopp Vargas Llosa.