Da Holberg skapte erkebergenseren

Holbergs verk ble utgitt etter at han hadde oppdaget et byhistorisk manuskript fra 1600-tallet, skrevet av historikeren og læreren Edvard Edvardsen. Holberg laget et sammendrag av dette, men la også til egne barne- og ungdomsminner for å føre historien frem til egen tid.

Branner og byfjell

Holberg innleder boken med å fortelle om Bergens grunnleggelse, utvikling og eldre historie. Han gjør et poeng av at bybrannene har vært med på å forme Bergen bys utseende. Byens geografiske plassering og omland omtales også, og han lister også opp det han regner som byens syv fjell, nemlig «Rundemanden, Flöyen, Oldrik, Solheims Field, Damsfieldet, Ludderhorn, [og] Askelandsbierg”.

Holberg skildrer videre byens bebyggelse, og tar leseren med fra Nordnes via Strandgaten frem til Domkirkens og Korkirkens kirkesogn. Bryggen omtales som et eget område. Holberg beskriver i all hovedsak en by som er sentrert rundt Vågen, mens Marken, Nygård og Fjellsiden omtales som ubebygde utkantstrøk.

Barndomsminner og anstendighet

Holbergs egne minner dukker opp i beskrivelsen av byens travle handelsvirksomhet. En stolt Holberg sammenligner Bergens skipsfart og havn med Rotterdam, en av datidens store europeiske sjøfartsbyer: ”... erindrer jeg mig ikke at have seet saadan Vrimmel af Fartøy udi nogen Havn, uden i Rotterdam”, skriver han.

Han omtaler også de særbergenske fløttmennene på Vågen og byens landtransport med slededragere og bærere. Som bergenser er det viktig for Holberg å sette byens beliggenhet i kontrast til det utilgjengelige og ugunstige omlandet - Strilelandet.

Holberg beskriver Bergen som en internasjonal by hvor handelsborgerne er kledd etter gammel hollandsk skikk. Embetsmennene, derimot, er iført siste mote.

Byen selv har ifølge Holberg et løsaktig rykte på grunn av de besøkende sjøfolkene. Som kontrast er de lokale frøknene så anstendige at de knapt hilser på menn på gaten. Byens unge menn er også beskjedne, ja så beskjedne at det ofte er foreldrene som må inngå ekteskapsavtaler på deres vegne.

En annen dyd ved bergenserne er ifølge Holberg deres arbeidsomhet. Denne er så stor at de knapt har tid til å hilse på hverandre, noe som medfører at utenbys personer oppfatter dem som uhøflige. Bergenserne har dessuten liten interesse for kultur, men er mest opptatt av handel og handelsrelaterte emner. Derfor er de heller ikke særlig interesserte i boklig lærdom.

Selv om Holberg i 1737 ikke hadde vært i Bergen på over tretti år, mente den konservative skribenten likevel at alt var bedre i Bergen i gamle dager, og at dårlig utenbys innflytelse holder på å ødelegge de lokale omgangsformene, klesmotene og den bergenske flittigheten.

Tyske overfall og hanseatenes Bergen

I bokens siste del er hanseatenes bergenshistorie hovedtema. De tyske Vitaliebrødrenes angrep på Bergen i første del av 1400-tallet utarmer og fratar byen kontrollen over egen utenrikshandel. Som en følge av dette ble Bryggen tysk.

Hanseatenes praktiske og sosiale organisering i Bergen beskrives også av Holberg, og et spennende innslag er opplysningene om de initieringsritualene («spill») de nyankomne tyske guttene på Bryggen måtte gjennomgå. Hanseatenes nedgang og minkende innflytelse i byen starter da lensherre Christoffer Valkendorf på midten av 1500-tallet begrenset tyskernes makt. En annen viktig grunn, ifølge Holberg, var at stadig flere handelsmenn kjøpte opp handelsstuene og ble fastboende bergensere.

I bokens aller siste kapittel er byens omland tema. Her skildres Bergenhus’ fogderier og deres geografiske trekk, samt næringsveier, så vel som Bergenhus’ prostier, prestegjeld og kirker.

De livlige dagliglivsskildringene hos Holberg er med å skape myten om den «klassiske» bergenseren. Det kanskje viktigste med Holbergs bok er imidlertid at den faktisk ble trykket i hans egen levetid, noe som førte til at den raskt nådde et stort publikum.

Selv om Holbergs byhistorie etter hvert tapte sin rolle som empirisk kilde til Bergens historie, var den fortsatt viktig utover på 1700-tallet og et stykke inn i det nittende århundre.