Førsteamanuensis Torbjørn Torsheim mener det er for mye å forlange at hver enkelt skole skal ha oversikt over hvilke forebyggende tiltak som er best dokumentert. I dag har skolene stor frihet til å velge mellom et titalls program, men bare et mindretall har dokumentert effekt.
Kunnskapsbasert praksis
Disse programmene er spesielt rettet mot det som kalles eksternaliserende problemtyper, som mobbing, rusmisbruk og vold. Når det gjelder forebygging av psykiske vansker som angst og depresjon, er det enda mindre belegg for optimisme, i følge Torsheim.
– Skolen er en viktig arena for forebyggende arbeid, og det brukes i dag store ressurser på ulike tiltaksprogram. Det trengs imidlertid økt forskningsinnsats for å dokumentere effekten, slik at ikke valget baseres på synsing og subjektive oppfatninger. Man bør også se nærmere på hvordan programmene gjennomføres. Grunnen til at mange ikke virker, er at de er for krevende å gjennomføre, sier Torsheim, som i dag har innlegg på en konferanse om psykisk helse og ungdom i regi av Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Vest).
Uenighet om effektmåling
Torsheim var med i utvalget som sto bak fjorårets rapport «Forebyggende innsatser i skolen». Den ble utarbeidet på bestilling fra Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) og Utdanningsdirektoratet, og forskergruppen kartla her de viktigste programmene som skal forebygge rus og atferdsproblemer blant elever. Programmene ble delt inn i tre kategorier, de som har dokumentert effekt, de som sannsynligvis har god effekt og de som trolig har lav sannsynlighet for resultater. Av de 29 vurderte programmene var det bare 11 som hadde dokumentert effekt.
Mange av organisasjonene bak tiltaksprogrammene reagerte sterkt på kriteriene som forskerne la til grunn.
– Jeg tror nok det var flere som ikke fikk den vurderingen de hadde forventet. Samtidig er det også en uenighet om hvordan effekten kan måles. Vi mener det er avgjørende å ha kriterier som gir mulighet for et felles vurderingsgrunnlag, og derfor må man også kunne kvantifisere effektene, sier Torsheim.
Programmene skal ha et godt teorigrunnlag og samsvar mellom mål og virkemiddel. De skal også kunne dokumentere gode resultater i forhold til hvordan situasjonen var før programmet ble gjennomført, og i forhold til en gruppe som ikke har vært gjennom programmet.
Høyrisikogrupper
– Et kjennetegn ved de programmene som virker, er at de består av flere komponenter og at de foregår regelmessig og over lang tid. Alle tiltak som står på ett bein, vil nok komme dårlig ut, mener Torsheim og legger til at det også bør være klare bruksanvisninger til skolen om hvordan programmet skal gjennomføres.
Han viser til at de tiltakene som er rettet mot høyrisikogrupper, ser ut til å ha større effekt enn dem som retter seg mot alle. Mens overgangen mellom barne- og ungdomsskolen kan være en utsatt periode for mange, er det også endringer i livssituasjonen til eleven, som kan føre til uønsket atferd blant de unge.
– En svakhet ved slike målrettede tiltak er jo selvsagt at de kan virke stigmatiserende. Her må man veie den risikoen opp mot forventede gevinster, sier Torsheim.
Han underviser i helsefremmende - og forebyggende arbeid ved UiB og målet med utdanningstilbudet er blant annet å heve kompetansen på feltet. Her står evidensbaserte tiltak sentralt.
– Vi kan ikke kreve at lærerne og ildsjelene der ute skal ha hele fagkompetansen på dette. Vi må jobbe for at kunnskapen blir lettere tilgjengelig og at skolen har flere ressurspersoner å støtte seg til i dette arbeidet, sier Torsheim.
