17,4 prosent av personer i faste vitenskaplige og faglige stillinger ved UiB hadde utenlandsk bakgrunn i 2001. Det viser rapporten ”Inngående forskermobilitet til Norge. Omfang og endringer” fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), som kom i 2003. Rapporten viser at i 2001 var 308 personer av totalt 1774 faglig tilsatte ved UiB utlendinger.
Trolig har tallet på vitenskaplig og faglig tilsatte med utenlandsk bakgrunn ved UiB økt siden 2001, blant annet på grunnlag av de strategiske satsingene. Personal- og økonomiavdelingen ved UiB har imidlertid så langt ikke registrert ansatte etter statsborgerskap, og har derfor ikke en samlet oversikt over de siste tallene. Universitetet i Oslo hadde til sammenlikning 14,2 prosent utlendinger i 2001, NTNU 17,3 prosent og Universitetet i Tromsø 19,3 prosent i 2001.
Rekrutterer strategisk
Ifølge avdelingsdirektør Kristen Haugland ved Forskningsavdelingen, ønsker UiB å tiltrekke seg ledende utenlandske forskere. Dette gjelder spesielt nøkkelområder i biologi og molekylærbiologi, og ellers innen universitetets strategiske satsingsområder. Sentrene for fremragende forskning og Sarssenteret har rekruttert mange forskere fra utlandet de siste årene..
Ifølge rapporten om inngående forskermobilitet har antallet utenlandske forskere blitt fordoblet i hovedstillinger innenfor universitets- og høgskolesektoren det siste tiåret. 2600 personer med utenlandsk opprinnelse jobbet i hovedstillinger innenfor universitets- og høgskolesektoren og insituttsektoren i 2001. Om lag femti prosent kommer fra Norden eller OECD-landene. Flertallet av forskerne er menn.
Ifølge rapporten om inngående forskermobilitet er faglige årsaker og mulighetene på arbeidsmarkedet forholdsvis viktige årsaker til å velge Norge. Likevel kom kun en tredjedel primært på grunn av dette. For majoriteten var andre årsaker, så som at de fulgte livsledsager eller hadde kjæreste i Norge, avgjørende. En god del kom hit på grunn av naturen eller tilfeldigheter. De som oppgir at Norge er mer attraktivt enn andre land peker ofte på kombinasjonen av gode arbeidvilkår og personlige, familiære forhold.
Flyttet fra Spania
Førsteamanuensis ved Institutt for biomedisin, Anna Aragay, kom til UiB i 1999. Aragay, er spansk og jobbet på Madrid Universitet da hun søkte seg til UiB. Tidligere har hun jobbet seks år ved ”California Institute of Technology” i USA. Aragay kom til UiB etter å ha svart på en stillingsannonse.
- Arbeidssituasjonen i Spania var vanskelig, derfor bestemte jeg meg for å lete etter arbeid over hele Europa. At det ble Norge var helt tilfeldig. Da jeg ble innkalt til intervju var min første tanke at ”dette er ikke The States”, men tilbudet var lovende nok til at jeg valgte å flytte fra Spania. Jeg fikk mulighet til å bygge opp en ny gruppe, gjennom en startpakke. Jeg fikk for eksempel en fulltidstekniker – og i begynnelsen var jeg fornøyd, sier Aragay.
Etter hvert er spanjolen blitt skuffet over satsingen på forskning i Norge.
- Jeg trodde man satset mer på forskning i et rikt nordisk land. Å få finansiert forskningen er noe av det jeg har opplevd som mest frustrerende i de årene jeg har arbeidet i Norge.
Å komme inn i det vitenskaplige fellesskapet i Norge har også vært vanskeligere enn hun har vært vant med fra USA og Spania.
- Å befinne seg på et nytt fagfelt, med en ny gruppe, og ikke selv være kjent i Norge, tror jeg har vært en begrensning i forhold til å få forskningsmidler.
Aragays inntrykk er at de fleste utenlandske forskerne som er her kommer fordi de er gift med en nordmann eller de kommer på grunn av naturen.
”Forskere kommer i pakker”
- Tar UiB godt i mot de eksterne forskerne som kommer hit?
- Sosialt har jeg hatt det bra. Jeg er vant til å være borte fra Spania og at jeg må skaffe en ny bekjentskapskrets når jeg kommer til et nytt sted. For meg har det største problemet vært at mannen min ikke har fått jobb, selv om han har en tilsvarende utdannelse som min i et beslektet fagfelt. Nå har han reist tilbake til Spania til en professorstilling der – og situasjonen er vanskelig for oss, sier Anna Aragay.
Hun mener UiB og Norge må forholde seg til at folk kommer i ”familiepakker”, men at dette ofte betyr at man får flere gode forskere på en gang.
- Om man legger bedre til rette for at også ektefellen eller samboeren skal få jobb kan de kanskje skaffe seg to forskere på en gang, ”til prisen av en”, spøker Aragay. Trass i problemene hun har støtt på anbefaler hun likevel andre forskere å komme til Norge og tror Norge kan tiltrekke seg gode, unge forskere nå som konkurransen er så hard ellers i Europa.
- Satser på pakker
Kristen Haugland sier at man fra universitetets side er innforstått med at forskere ofte kommer med familie – eller at de ønsker å bringe med seg deler av forskergruppen sin.
- Vi ser det som viktig å bidra til formidlingsvirksomhet for å skaffe jobber til ektefeller. Det har vi gjort lenge, men det er ikke alltid like enkelt. Startpakkene er en del av vår strategiske satsing, og selv om vi har begrenset kapasitet, ser vi allerede at de faglige ringvirkningene av slike startpakker er positive. Det vi ikke kan gjøre på sentralt nivå er å hjelpe de utenlandske forskerne til å finne seg til rette i det fagmiljøet de kommer til. Det må miljøene selv ta tak i, sier Haugland.
Prorektor Rune Nilsen sier at UiB ønsker utenlandske forskere, og mener det er en styrke for institusjonen. Generelt er ikke Norge spesielt attraktivt, mener han.
- Det er ikke lett å komme til et land der tilgangen på frie forskningsmidler er så lav. Vi har noen fortrinn, blant annet noen tunge, teknologiske plattformer og noen spisse miljøer, men vi mangler stipendiater og forskningsmidler. Uten naturen og de personlige relasjonene hadde vi hatt få konkurransefortrinn her, sier Nilsen. Han legger til at mange forskere likevel ser ut til å trives.
- Mange trekker frem som positivt at det er lite hierarki, åpenhet og tjomslighet på jobben. Jeg mener likevel vi har en betydelig del å gå på når det gjelder å få utenlandske forskere til å føle seg hjemme.
Kvalitetsreformen kan være et steg i riktig retning, tror Nilsen. Vi får der et læringsmiljø som er mer samhandlende og det vil være en styrke med tanke på internasjonalisering.
Ifølge leder for Forskerforbundet ved UiB, Finn Gustavsen, merker foreningen lite til økningen i utenlandske forskere ved UiB. Han tror de utenlandske forskerne som kommer hit har et avklart forhold til lønn før de takker ja til jobben, og at de derfor ikke er spesielt aktive når det gjelder å kjempe for høyere lønn. Forskerforbundet har likevel en del utenlandske forskere som medlemmer, men Gustavsen har ikke inntrykk av at denne gruppen sliter med spesielle problemer sammenliknet med norske akademikere.