– Jeg vet at det israelske folket vil forandre sitt standpunkt og at det en dag vil bli en palestinsk stat, sier geografiprofessor Kamal Abdelfattah ved Birzeit-universitetet på Vestbredden til På høydene. Onsdag foreleste han om “The Current Situation in Palestine” på Raftohuset.
– Det er sjette gangen jeg er her i Bergen. Med Guds vilje vil jeg komme hit hver sjette måned fremover , innleder geografiprofessor Kamal Abdelfattah ved Birzeit-universitetet i Palestina sin forelesning.
Abdelfattah er først og fremst i Bergen fordi han er koordinator for den palestinske siden i det tverrfaglig NUFU-prosjektet “The Lower Jordan River Basin Project”, et prosjekt som har pågått siden 1999 og involverer en rekke studenter og forskere fra både Birzeit-universitetet og UiB. Prosjektet fikk nylig nye midler til å fortsette frem til 2006.
Men akkurat nå holder Abdelfattah forelesning om dagens situasjon i Palestina for en samling lydhøre mennesker i Raftohuset. Han kan trenge Guds hjelp. Senest forrige uke ble han stoppet ved en israelsk kontrollpost på vei fra hjembyen Jenin til jobben på Birzeit-universitetet utenfor Ramallah. Da hadde han først kommet igjennom en kontrollpost, gått tre kilometer til fots til den neste, før han der måtte snu og gå tilbake igjen, uten mulighet til å komme seg på jobb den dagen. Daglig må palestinerne godta ydmykelser av dette og enda verre slag.
Ny situasjon fra dag til dag
– Men om de israelske soldatene håner meg, så tenker jeg heller at jeg kan være til byrde for israelerne og at de må bruke uhorvelig mye penger på å opprettholde dette systemet med kontrollposter og soldater. Ok, så gjør jeg det. Jeg går gjennom postene med hevet hode, sier professoren.
–Han forteller at han akkurat har ringt sekretæren på jobben og at hun fortalte at av en klasse på nærmere tredve studenter, var det bare tolv som hadde kommet seg frem til universitetet i dag.
– Sånn er det. Vi vet aldri fra dag til dag. Israelernes system er å sørge for stadige endringer, sånn at usikkerheten vår blir enda større, sier han til På Høydene.
11. april i år var Birzeit-universitetet nevnt i alle medier da israelerne okkuperte det. Allerede 18. april var alle ansatte tilbake på jobb, forteller Abdelfattah.
– Selvfølgelig var situasjonen vanskeligere enn vanlig. Men jeg vil si at vi nå fortsetter med omtrent 90 prosents effektivitet. En del undervisning og eksamener blir bare utsatt noen uker, sier geografiprofessoren.
Palestinerne er vant til å reise seg fort og fortsette hverdagslivet.
– Hvis noe sånt som skjedde under massakren i Jenin hadde skjedd Bergens befolkning hadde dere gått ut av deres gode skinn. Hos oss var barna ute å lekte i gatene igjen bare timer etter at israelerne hadde kjørt ut med sine tanks. Alt blir en vane.
Ødelegger kulturskatter
Kamal Abdelfattah starter forelesningen om dagens situasjon i Palestina med å sitere en norsk doktorgradsstudent i antropologi, som ved sitt siste besøk i landet bodde hos en eldre kvinne i en landsby 3 km utenfor Birzeit.
“Lydene [i landsbyen]var stort sett kjente for meg, men en dag våkner jeg til helt nye lyder”, siterer han.
Det viser seg at israelerne har gått inn med bulldosere, meiet ned oliventrær og jevnet deler av en mange hundre år gammel brønn med jorden. .
“En liten jente holder armene rundt meg. Er det første gang du ser dette? spør hun meg.”
– Den lille jenten er blitt vant til denne typen rasering, forklarer Abdelfattah og konstaterer at dette er en av tusenvis av historier om israelsk aggresjon gjennom årene med okkupasjonen som nå har vart siden seksdagerskrigen i 1967.
– Dette er en grusom okkupasjon i alle betydninger. Det som sjelden kommer frem i verdenspressen er alt israelernes ødeleggelse av kulturskatter. For syv uker siden bombet de en av de siste funksjonelle orientalske byene i verden, Nablus, med F 16 bombefly. Tilsynelatende uten grunn. Jeg tror de fleste vil dele min oppfatning om at dette er barbari, sier han til forsamlingen i Raftohuset.
Statsterrorisme
Selv bor professoren i Jenin, en by som stort sett bli invadert annenhver dag av israelske tanks. Situasjonen ble enda verre etter 11. september, da den israelske statsminister Sharon fikk støtte fra USA til sin kampanje mot palestinerne under mottoet “War against terror”.
– Men hvordan kan noen si at min kone er terrorist? Eller mitt elleve måneder gamle barnebarn? Eller min funksjonshemmede nabo? Hans hus er stadig beskutt. Dette er handlinger som begås mot folk som meg og min nabo. Moderate palestinere som aldri har hatt et gevær i hånden. Hva skal vi kalle det for? Det er ingenting annet enn statsterrorisme, sier professoren.
Krever full tilbaketrekning
På tross av den vanskelige situasjonen er Kamal Abdelfattah optimistisk for
fremtiden.
– Det vil komme en løsning. Kanskje ikke de nærmeste årene, men det må komme en løsning. Vi er 3,5 millioner palestinere som ikke vil forlate landet vårt. Og om vi ville det var det ikke noe land som ville ha oss. Israelerne er nødt til å forholde seg til oss, de kan ikke bare drepe oss alle sammen. Det er som om vi er fanget i et catch 22, et dramatisk spill der vi er mot okkupasjonen og de insisterer på den, sier han i forelesningen.
Han forklarer at det eksisterer bred enighet blant palestinerne fra ytterste høyre til ytterste venstre, fra religiøse til ikke-religiøse, inkludert blant lederne for Hamas og Islamsk Hellig Krig om at det de krever slutt på okkupasjonen gjennom full israelsk tilbaketrekning til grensene fra før 5. juni 1967. Det vil si full palestinsk råderett over hele Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem.
– Dette er det minimum alle palestinere aksepterer nå. Jeg vet at vi er villige til å stoppe våre motangrep hvis israelerne stopper sine. Vi er mot drap, men for frihet. Så lenge okkupasjonen finnes må vi yte motstand.