LESERBREV:Undertegnede har et betydelig mer nyansert syn på medforfatterskap enn det som fremkommer av oppslaget i På Høyden 8/11 2012.
Jeg hadde ikke sett artikkelen før den ble publisert, derfor vil jeg nå korrigere det bildet som tegnes i artikkelen.
For det første, det er store forskjeller mellom fakultetene i gjennomsnittlig antall forfattere per publikasjon. Mønsteret er ikke spesielt for UiB, men generelt. Dette reflekterer at forskningen i naturvitenskap og medisin i mye sterkere grad enn forskningen i samfunnsvitenskap og humaniora foregår i grupper – og i stadig større grupper. Forskjellene har således sammenheng med den ulike måten forskning drives på. Videre har det generelt vært en sterk økning i antallet forfattere per publikasjon de siste tiårene både i Norge og internasjonalt. Det er interessante fenomener og noe jeg håpet ville fremkomme i teksten. Dessverre ble oppslaget nokså ensidig vinklet mot Vancouver-reglene, og det ser ut som om jeg mener at man fra dataene om medforfatterskap kan slutte at reglene brytes. Det er selvsagt ikke tilfellet, og jeg deler fullt ut synspunktene til Jarl Giske og Anne Gro Vea Salvanes om at det må skilles mellom urettmessige medforfatterskap og ytre årsaker til at forfatterlistene vokser.
Videre var mine synspunkter angående brudd på Vancouver-reglene ikke rettet spesielt mot bestemte fakulteter ved UiB slik det nå gis inntrykk av. Jeg tok opp dette som et generelt problem innen naturvitenskap og medisin og at utviklingen i omfanget av medforfatterskap bør diskuteres kritisk i forhold Vancouver-reglene. Når det gjelder omfanget av samforfatterskap, skiller UiB seg neppe ut verken i nasjonal eller internasjonal kontekst. Det var et innspill til debatt – noe det åpenbart har bidratt til. Videre var mine innspill basert på anekdotiske erfaringer, det finnes så vidt jeg vet ikke noen systematiske studier av hvor stort problemet faktisk er.