Sykehusene har vært gjennom flere viktige reformer de siste tiårene. I en fersk doktorgrad har Afsaneh Bjorvatn undersøkt effekten av disse reformene.
I 1997 ble innsatsstyrt finansiering (ISF) innført for å knytte inntekts- og aktivitetsnivå nærmere hverandre. Deler av utgiftene til pasientbehandling refunderes basert på diagnoserelaterte grupper (DRG). Hver DRG har en gjennomsnittspris som reflekterer hva det normalt koster å behandle pasienter innen denne gruppen.
– Prisen er uavhengig av ressursbruken og hvor lenge pasienten blir liggende på sykehuset. Det er en gjennomsnittspris, og den skaper insentiver til mer effektiv drift og reduserte ventetider, forteller Bjorvatn.
I arbeidet med doktorgraden fant hun at bruken av ISF på avdelingsnivå har økt fra 26 prosent til 60 prosent i perioden fra 1999 til 2004 .
– Det har ført til at produktiviteten har økt uten at det har gitt økte kostnader, sier hun.
Flere reinnleggelser
Men ISF har ofte blitt beskylt for å prioritere effektivitet over kvaliteten på behandlingen. Er det hold i disse anklagene? For å finne ut det undersøkte Bjorvatn én million reinnleggelser av eldre pasienter i perioden 1999 til 2006. Da fant hun det bevist at ISF kan føre til at pasienter skrives ut for tidlig.
– ISF gir insentiver til å skrive ut pasienter for tidlig. Det kan gi lavere kvalitet på behandlingen og det kan føre til at komplikasjoner ikke oppdages. Jeg har funnet at tidlig utskriving øker antall reinnleggelser blant eldre pasienter. Økningen er liten, men signifikant. Samtidig har pasienter som sendes til andre institusjoner i stedet for å sendes hjem større sannsynlighet for å bli reinnlagt. I perioden har liggetiden på sykehusene gått ned, men samtidig har antall reinnleggelser gått opp, sier Bjorvatn.
Private spesialiserer seg
En annen undersøkelse hun har gjort er hvordan de private, ikke-kommersielle sykehusene påvirker offentlige sykehus.
– Private, ikke-kommersielle sykehus har spesialisert seg på få DRG-er eller behandlingstyper. De har kortere liggetid og mindre ventetid, og det er en tendens til at de behandler mindre kompliserte pasienter. Det er ikke slik over alt, men det kan skape problemer for offentlige sykehus. De offentlige sykehusene er avhengige av kryssubsidiering mellom kompliserte og mindre kompliserte behandlinger. Det viser at det er på tide med en revisjon av DRG-systemet, sier Bjorvatn.
– Du sier at det kan skape problemer for offentlige sykehus, men skaper det problemer?
– Det er problematisk i den forstand at offentlige sykehus i større grad må ta seg av mer kompliserte behandlinger når de private spesialiserer seg på få behandlinger.
Unge menn mest mobile
En annen viktig reform Bjorvatn har undersøkt effektene av er reformen fra 2001 som ga fritt sykehusvalg. Formålet med reformen var å styrke pasientenes rettigheter, og å utnytte ledig kapasitet ved sykehusene ved å gi pasientene en valgmulighet. Samtidig skulle reformen styrke sykehusenes insentiver til mer effektiv drift.
– Reformen skulle skape en form for konkurranse mellom sykehusene og samtidig redusere ventetiden. I undersøkelsene finner jeg at ventetidsdifferanse mellom sykehus gir økt pasientmobilitet, altså at pasienter foretrekker sykehus med kortere ventetid. Større avstand mellom sykehusene gir derimot redusert mobilitet, forteller Bjorvatn.
Det er de yngre pasientene som er mest mobile, og menn er mer mobile enn kvinner.
– Mobiliteten er størst på medisinsk behandling og dagkirurgi, og pasienter i områder med høyt utdanningsnivå og godt helsenivå er mer mobile.
