«Førsteamanuensis Sigrun Åsebø» står det på døren. På et sommerstille institutt kan hun for første gang se fram til å starte et semester uten tvilen og usikkerheten omkring hvorvidt hun har jobb neste semester. De forrige, et sted mellom 20 og 30 semestrene, har hun startet som midlertidig ansatt.
– Det var selvsagt en enorm lettelse å endelig få fast jobb. Først nå føler jeg på hvor slitsomt det har vært, alle disse årene i usikkerhet.
Fast inventar, men ikke fast
Noe hun ikke ordentlig hadde tatt inn over seg i de 16 årene som midlertidig ansatt var en underliggende følelse av at hun egentlig ikke var god nok. Riktignok har alle kolleger støttet og oppmuntret henne til å stå på og holde ut, trøstet henne med at ´du får sikkert den jobben, før eller siden´. Men under lå en frustrasjon om at hun gjerne kunne være den beste foreleseren på hele universitetet, men det telte bare så lite!
– Jeg ble jo betraktet som en del av staben hele veien, men jeg visste jo at det var jeg egentlig ikke. Jeg kunne bli sendt ut døren når som helst. Det er veldig slitsomt å vite.
Hun har hele tiden vært faglig ansatt. Den første jobben var knyttet til nettbasert undervisning, og hun har vært stipendiat, hun har gått via et utall arbeidskontrakter som universitetslektor og har vikariert for en rekke forskere. Doktorgraden er det nærmeste hun har vært forutsigbarhet og økonomisk trygghet. Hun beskriver det som «himmelsk» å sitte i en relativ trygghet som stipendiat. Det var ikke situasjonen i de påfølgende årene som innleid undervisningshjelp.
I løpet av alle årene som fast inventar, men midlertidig ansatt på instituttet, har hun sett hvordan timelærerne år ut og år inn fyller opp et varig behov på undervisningssiden.
– Jeg har i alle årene vært en del av det daglige maskineriet. Jeg har gjort mye av den samme jobben som mine kolleger på nabokontorene, bare til halve lønnskostnader.
Systemet er rigget slik at dette er mulig. Hennes venner i skoleverket bare ristet på hodet over slike arbeidsbetingelser.
Gratisarbeid
Hun mener hun har vært heldigere enn mange fordi hun har hatt perioder med anstendige lektorkontrakter. Årene etter doktorgraden var imidlertid harde. Som timelærer fikk hun bare betalt for de timene hun stod foran studentene. Alt annet arbeid er ubetalt. Hun bidro til revidering av pensumlister, undervisningsplaner, i tillegg til å følge opp studenter og svare på henvendelser som måtte komme.
– Alle de filletingene som får undervisningen til å gå rundt tar tid, ikke sant? Kommer det en student på døren etter forelesningen, kan jeg ikke avvise med et ´dessverre, dette får jeg ikke betalt for´.
Etter tre semestre med gratisarbeid, fikk hun nok. Hun skrev ned alt hun gjorde utenom selve undervisningen, ned til den minste epost, gikk til instituttledelsen, og krevde lønn.
Hun klandrer ikke instituttet, men føler systemet er rigget for å gi timelærere dårlige arbeidsvilkår. Slik opparbeider universitetet seg en viss «fleksibilitet», ved å kunne dimensjonere etter behov og økonomi.
Midlertidig og mor
En typisk kontrakt i vårsemesteret varte fra januar til april. Ingen lønn om sommeren.
´Blir det nytt oppdrag til høsten?´
´Sannsynligvis, men vi vet ikke helt hvor mye det blir. ´
Men hva når man blir syk? Sykelønnen beregnes ut fra hva du tjener, ikke hvor mye du jobber. Du kan ikke kreve sykelønn fordi du kanskje skulle ha sensurert en masse på timebasis i november, men det står ikke i kontrakten.
Eller hva om du får barn? Er du ute i svangerskapspermisjon, risikerer du å falle ut av rotasjonen, og en annen, sulten akademiker på jakt etter fast jobb, overtar.
På et tidspunkt ble Åsebø sykemeldt. Hun leverte avhandlingen ti dager etter sønnens fødsel, og begynte å jobbe igjen da han var fire måneder. Da skulle en av de ansatte ut i permisjon, og noe åpnet seg. Så hun fullammet, jobbet 50% og disputerte like etterpå, og det bare fortsatte med mer arbeid i halvannet år. Til slutt ble det for mye.
– Det sa bare «bang».
Da mistet hun også lønnen for eksamensarbeidet i den måneden hun var fulltids sykemeldt. Økonomien ble utfordrende.
Midlertidighet gjør livet uforutsigbart.Har du flere å ta hensyn til, blir det vanskeligere å få kabalen til å gå opp. Åsebø er samboer med en forsker som har vært midlertidig ansatt i nesten like mange år, riktignok på litt mer generøse og langsiktige arbeidsbetingelser enn henne .
Midlertidighet sammenfaller ofte med at man stifter familie. Det er i tredveårene det gjelder. Like etter barnefødselen og innlevering av avhandlingen, gikk fristen ut på en post-doc i Tromsø Hun skrev en søknad – «helt i koma» – og ble innstilt. Da tilbudet kom var barna under ett og fem år og mannen hadde en midlertidig post. doc. og mye laboratoriearbeid å fullføre på UiB. Hun spurte om å få pendle mellom Bergen og Tromsø i en overgangsperiode. Hun fikk nei
– Det var surt å måtte takke nei, men det var umulig. Fleksibilitet og mobilitet er jo et mål for universitetet, og nestemann på lista er like god, så hvorfor skulle de strekke seg for å få mitt familieliv til å gå opp ?
Undervisning lite meritterende
Det ble et kappløp om å publisere, da ryktene begynte å gå om at en fast vitenskapelig stilling i kunsthistorie kom til å bli utlyst. Dette skjer ikke hver dag, konkurransen er stor, og alle vet at det kan bli veldig lenge til neste gang en slik mulighet byr seg.
Som faglig ansatt i 14 år, med massevis av undervisningserfaring, til og med phd-nivå, men uten betalt forskningstid,måtte fritiden brukes til å fete opp publikasjonslisten.
- Du trenger litt undervisningserfaring, men for mye kan jo også gi inntrykk av at du ikke har ‘prioritert’ forskning, eller at bare er en av disse som er ‘gode formidlere’. Det er på forskningssiden du må levere. Har du ikke landet en post-doc., så gjør du det uten betaling .
Reproduserer problemene
Hun startet i sin første, ordentlige jobb etter endt hovedfag på tampen av forrige århundre - i 1999. I mars i år kom hun i mål - etter en lang natts ferd mot fast stiling. Hun er på A-laget.
Hva med dem som kommer etter?
– Akkurat nå er det kommet inn en ny i vikariatet som jeg hadde, sukker hun. — Alle menneskene i systemet forstår problemstillingene, alle kolleger støtter deg, men systemet fortsetter å reprodusere problemene.
