Å kildesortere papir på et sted som produserer så mye papiravfall som UiB er et svært viktig miljøtiltak. Derfor har de ansatte ved UiB lenge hatt en pappeske til papiravfall på sine kontor. Da jeg begynte å jobbe ved UiB tømte renholdspersonalet både papir- og restavfallet. Dette tok plutselig slutt rundt jul og på nyåret fikk vi beskjed om at de ansatte selv må kaste papiravfallet i en kontainer utenfor fakultetet. At de ansatte selv er ansvarlig for papiravfallet får vi bekreftet på eiendomsavdelingens (EiA) hjemmesider.
Delegeringen av papiravfall fra renholdspersonalet til de andre ansatte har fått meg til å tenke på to forhold.
Miljøvern
Det viktigste motargumentet mot å overlate papirhåndteringen til den enkelte ansatte knytter seg til miljøet. Å overlate ansvaret for papirgjenvinning til den enkelte ansatte vil føre til at mindre papir blir resirkulert enn dersom UiB som institusjon tar ansvar for håndtering av papiravfallet. Dette styrkes av at det foreligger et insentiv til å motarbeide sorteringen av papiravfall. Hvis jeg kaster papiravfall i restavfallsbøtten bærer renholdspersonalet ut papiret. I motsatt fall må jeg bære ut papiret selv.
Se for deg at du sitter på kontoret og skal kaste en bunke papir, du har ikke tømt papiravfallet på lenge og den store haugen med papir truer med å velte seg ut over gulvet. Ved siden av står et tomt restavfallsspann. Hvor kaster du papiret? Jeg tror mange vil kaste mer papir som restavfall. Ordningen innebærer at UiB motarbeider miljøet i stedet for å bidra til å verne det. Det er ikke greit.
Arbeidsfordeling
Delegeringen av håndtering av papiravfall har også fått meg til å lure på om universitetet har et tilstrekkelig bevisst forhold til hvordan arbeidsoppgaver fordeles.
Universitetets kjernevirksomhet er som kjent undervisning, forskning og formidling. I kjølevannet av dette følger en rekke arbeidsoppgaver. Som en del av universitetets samfunnsoppdrag ligger det en forventing om hensiktsmessig bruk av ressursene samfunnet har stilt til rådighet. Vi må med andre ord utføre arbeidsoppgavene våre på en effektiv og fornuftig måte. Dette tilsier at fordelingen av universitetets arbeidsoppgaver ikke bør skje helt tilfeldig. Fordelingen av arbeidsoppgaver bør skje etter et kriterium for å forhindre at den skjer helt tilfeldig og er forenelig med målene vi ønsker å oppnå. Dette kriteriet må vi diskuteres oss frem til.
I denne diskusjonen er det viktig å ha klart for seg at å flytte arbeidsoppgaver er noe annet enn å fjerne arbeidsoppgaver. Ser vi kun på sektoren EiA arbeidet med å håndtere papiravfall har forsvunnet – de tok seg av det før, men nå gjør de ikke det lengre. Ser vi derimot på UiB er det åpenbart at arbeidsoppgaven å bære ut papiravfall ikke har forsvunnet.
Det som har skjedd er at EiA har reduserte kostnadene til renhold på sitt internbudsjett ved å flytte arbeidsoppgaven til de ansatte som hever lønn fra andre internbudsjett. Arbeidsoppgaven utføres nå av andre arbeidstakere, i hovedsak arbeidstakere med høyere lønn enn renholdspersonalet. For universitetet og samfunnet innebærer dette at håndtering av papiravfall har blitt dyrere. I tillegg håndteringen blitt mindre effektiv nå som alle må gå ut med hver sin bunke papir i stedet for å få arbeidsoppgaven utført av færre.
Den 13. mai skriver EiA-direktøren om UiBs «tiltaksplan for et grønt miljø». Følger det av denne tiltaksplanen at avfallssortering skal delegeres ned til den enkelte ansatte? Jeg mistenker at vi mangler et bevisst forhold til hvordan universitetets mange arbeidsoppgaver bør fordeles slik at de blir utført på en tids- og kostnadseffektiv måte.
Ved utvikling av et kriterium for hensiktsmessig arbeidsfordeling bør vi også være oppmerksomme på at delegering kun kan gå én vei. Mens det er mulig å flytte de fleste administrative arbeidsoppgavene til de vitenskapelig ansatte, har de vitenskapelig ansatte ingen mulighet for å delegere fra seg undervisning, forskning og formidling slik at de får ryddet tid til administrasjon og avfallssortering. Dette betyr at for hver arbeidsoppgave som pålegges de vitenskapelig ansatte, reduseres tiden til undervisningsforberedelser, forskning og formidling. Dette argumentet styrkes av at de vitenskapelig ansatte ikke lengre kan tilbys overtidsbetaling. Hvis universitetet skal ta sin egen ambisjon om å bli et internasjonalt anerkjent universitet må vi bruke kreftene våre på en best mulig måte og det tror jeg ikke er mulig uten å ha et bevisst forhold til hvordan vi fordeler arbeidsoppgaver.