Min inspirasjonskilde: Arild Utaker

Da jeg begynte å studere sto valget mellom psykologi, litteratur og filosofi. Interessen for filosofi var vakt på gymnaset, men at det var dette som ble “valget” var nok heller tilfeldig.

På den tiden var vi like mange studenter som lærere i filosofi, så vi ble skikkelig godt mottatt (ingen kom heller på den tanken at det skulle være noe galt med dette forholdstallet). Etter grunnfag i filosofi og logikk, ble jeg så bedt av Knut Venneslan om å overta hans verv i Sjøforsvaret; undervise mine medgaster i filosofi og logikk til forberedende prøve.

Men fart på studiene fikk jeg først med et fransk stipend for å studere i Paris. Der havnet jeg midt oppe i strukturalismen - uten at jeg forstod så mye av det. Deretter ble det magistergrad og universitetsstipend, og atter flere lange opphold i Paris.

Langs denne veien ble det flere inspirasjonskilder, men mer i betydningen av at det var noen som jeg beundret. Usikker og forvirret som jeg selv vel var, beundret jeg vel også de som var nærmest det motsatte av meg selv. Først og fremst Arild Haaland. Deretter professoren i fransk litteratur, Hans Aaraas, og etter hvert også Georg Johannesen.

Jeg glemmer forresten Hans Skjervheim. Da tenker jeg ikke så mye på hans filosofi, men på det at han hadde et utrolig instinkt som fortalte ham når det var fare på ferde. Det var ikke tilfeldig at han var en av de første som advarte mot forfallet på universitetet ved å påpeke de negative sidene ved “målstyringen” og ved svekkelsen av universitetet som institusjon.