Min inspirasjonskilde: Gudrun Holgersen

Fortell  om en person, et verk eller en hendelse som har hatt grunnleggende betydning for ditt akademiske karrierevalg:
I utgangspunktet var det ganske tilfeldig at jeg slo inn på en akademisk løpebane. Forskning og vitenskapelig arbeid var ikke i mine tanker mens jeg studerte juss. Heller ikke da jeg først ble ansatt ved Universitetet i Bergen, hadde jeg noen klare tanker om at det var dette jeg ville. Det var nok helst stillinger innen det praktiske rettsliv jeg tok sikte på.

At jeg likevel fattet interesse for forskning og ble værende her, skyldes flere faktorer. Det er vanskelig å peke ut en enkelt person eller hendelse som inspirasjonskilde for mitt karrierevalg eller for valget av konkrete forskningsfelt.

Den viktigste inspirasjonskilden har jeg nok funnet i jussen i seg selv. Ikke minst dens innflytelse på ”vanlige folks” hverdag, liv og levnet, har inspirert meg til å dukke nærmere ned i den rettslige reguleringens utforming og funksjon. Mine forskningsfelt har vært trygderett, barnerett og likestillings- og diskrimineringsrett. Selv om områdene er ulike, har de det fellestrekket at de nettopp omhandler rettslige spørsmål av stor betydning for svært mange enkeltmennesker. Til dels har de også en viktig funksjon som beskyttelse av svake grupper i samfunnet.

Skal jeg likevel være mer konkret, må jeg knytte det til ett av forskningsfeltene. Da får det bli trygderetten, som var det første jeg begynte å arbeide med som forsker. Som inspirasjonskilde vil jeg trekke frem professor dr. juris Asbjørn Kjønstad ved Universitetet i Oslo. Han har fulgt meg gjennom alle år og på ulike måter hatt konkret innflytelse på min karriere og mine valg. Jeg nevner bare noe av dette:

• Da jeg studerte i Oslo, var Asbjørn lærer ved fakultetet, og overtalte meg til å skrive spesialfagsavhandling til siste avdeling. Dette var på den tiden frivillig, og det at jeg fikk trening i å skrive et noe større, selvstendig arbeid, hadde stor betydning for at jeg i det hele tatt ”våget” å søke universitetsstilling senere.
• Asbjørn har også vært med og bedømt meg ved en rekke anledninger. Da jeg en tid etter avsluttet studium søkte stilling ved en høgskole, var Asbjørn blant flertallet som innstilte meg. Jeg hadde stillingen i to år, og erfaringen derfra var med og dannet grunnlaget for min ansettelse ved Universitetet i Bergen.
• Da jeg begynte her, ble jeg satt til å undervise i trygderett. Det var da naturlig også å skrive noe innen dette feltet, og Asbjørn, som jeg hele tiden hadde kontakt med, foreslo et konkret emne til en artikkel. Den artikkelen ble det aldri noe av, men i stedet ble det doktoravhandling 13 år senere!
• Det aller viktigste er likevel Asbjørns generelle betydning som nybrottsmann, veiveiser og inspirator innen trygderettsforskningen i Norge. For dette fortjener han en stor takk!