Arnfinn kom til Botanisk museum ved Universitetet i Bergen i 1970 til en nyopprettet amanuensisstilling i terrestrisk økologi og han arbeidet ved instituttet i 33 år fram til han sluttet som professor i 2003.
Han satset hardt på å bygge ut vegetasjonsøkologien ved Botanisk institutt, både med hensyn til forskning, undervisning og laboratoriefasiliteter. I 1970 fantes det ikke et vegetasjonsøkologisk analyselaboratorium ved instituttet. Arnfinn tok jobben med å skaffe plass og ressurser. Det var en hard kamp med andre fagfelt som også krevde sitt, men han argumenterte godt, ga seg ikke, og klarte å få bygget opp et moderne analyselaboratorium.
Arnfinns hovedkompetanse var innen klassisk vegetasjonsøkologi. Hans enorme feltinnsats gjennom sitt profesjonelle liv, spesielt i Vest-Norge, men også i resten av landet var definitivt med på å øke vår kunnskap om planters utbredelse, om sammenhengen mellom forskjellige miljøfaktorer og vegetasjonen, og om hvilke faktorer som truet biodiversiteten i vårt land. Han gjennomførte plantesosiologiske undersøkelser både langs kysten, i fjord- og dalområdene, og i fjellet. Hans dype innsikt i vest- og midt- Norges vegetasjon medførte at han ble en betydningsfull kunnskapsperson for vurdering av vern av vassdrag i 1970- og 80-årene. Han hevdet med kraft sine standpunkter både innen den lokale, og innen den nasjonale forskergruppen som var nedsatt for å gi faglige råd til Norges Vassdrags og Elektrisitetsvesen, og i forhandlingene med utbyggerne. Særlig engasjert var han da STATSKRAFT ønsket å bygge ut området rundt Jostedalsbreen. Arnfinn sto opp for naturvernet. Hans engasjement medvirket til å skaffe fram kunnskap om naturen rundt Jostedalsbreen, slik at unike og sårbare områder ble skånet for utbygging.
Vassdragsutbyggingene skapte stor samfunnsdebatt og vekket naturverninteressen hos unge studenter. Arnfinn’s entusiasme og høye kunnskapsnivå gjorde at han også fikk mange hovedfagsstudenter. Han var flink til å følge studentene opp, og i løpet av sin virketid ved instituttet tok hele 45 studenter sine hovedfagsoppgaver under hans veiledning – i sannhet en stor prestasjon. I tillegg til de 45 hovedfagstudentene ble også tre doktorgrader tatt under hans veiledning. Han var også et alltid like imøtekommende oppkomme av kunnskap om arter eller økologi når man som student stod fast på en særlig vanskelig mose (eller de trivielle for den del) eller bare ville ha noen betraktninger rundt hvilke faktorer som var viktige økologiske faktorer på en myr på Finse.
Hans årlige studentekskursjon på tvers av Sør-Norge fra det våte Vestlandet til den kontinentale Østerdalen, langs fjorder og over fjell har vært en stor opplevelse for mange studentkull. På slike turer øste Arnfinn av sin enorme kunnskap om norsk vegetasjon, men imponerte også med lokalkunnskap om kulturhistorien rundt hver eneste sving på veien fra Voss til Grimsdalen. Arnfinn ga videre til neste generasjon botanikere sine kunnskaper innen vegetasjonsøkologi, men også mange anekdoter om andre interessante attraksjoner langs veien.
På en av ekskursjonene holdt det på å skje en alvorlig ulykke på veg vestover og ned fra Sognefjellet. I det bratte partiet nedenfor Turtagrø sluttet bremsen på bilen å virke. Bilen fór nedover og det kom en skarp sving mot venstre. I siste sekund så sjåføren Arnfinn en liten skogsvei oppover mot høyre midt i svingen. Det ble redningen, alle pustet ut. Arnfinn gikk ut av bilen og sa: «Her har jeg alltid tenkt at vi burde ha en stopp», og det var også slik en av de vestligste forekomstene av det sjeldne graset Storrapp ble funnet. Etter den hendelsen er det alltid blitt en god og faglig givende stopp i «Skogen-svingen» på ekskursjonen.
Arnfinn har satt dype spor etter seg, både gjennom sin forskningsinnsats og gjennom de mange studentene han utdannet. Studentene som ble utdannet under hans veiledning har i dag stillinger innen forskning, naturforvaltning og i skoleverket, og fører den faglige arven fra Arnfinn videre.
Vi takker for alt han har betydd for botanikken i Norge, og for kunnskapen han har videreformidlet til de neste generasjonene, og lyser fred over hans minne.
På vegne av det botaniske miljøet ved Universitet og Universitetsmuseet i Bergen,
John-Arvid Grytnes og Peter Emil Kaland
