Minneord Karin Lindquist Nordenstam

Vår kjære kollega Karin Lindquist Nordenstam døde 30. mars 2003. Hun ble 60 år.

Karin var født i Sverige hvor hun avla fil.kand -grad ved Stockholms universitet. Før hun flyttet til Norge i 1972, arbeidet hun blant annet som saksbehandler ved universitetskanslerämbetet i Stockholm. Karin hadde i denne perioden også et 2-årig opphold i Sudan hvor hun drev etnografiske feltstudier og arbeidet for verdens helseorganisasjon (WHO). Dette arbeidet som var rettet mot utbygging av helsetjenestene blant nomader, arbeidsmigranter og flytninger, har seinere preget hennes interesse for denne del av verden og for vanskeligstilte grupper.

Karins yrkeskarriere i Norge var særlig knyttet til studie- og forskningsadministrasjon, og var faglig en videreføring av den kompetanse hun hadde opparbeidet fra universitetskanslerämbetet. Etter et 6-årig tilsettingsforhold som konsulent ved NAVFs EDB-senter for humanistisk forskning, hadde hun kortere engasjementsstillinger ved Institutt for generell psykologi, Senter for humanistisk kvinneforskning og Institutt for praktisk pedagogikk. Våren 1993 ble hun tilsatt ved sekretariatet ved Det juridiske fakultet og var førstekonsulent her da hun døde.

Ved Det juridiske fakultet arbeidet hun hele tiden i tilknytning til studieseksjonen hvor studentkontakt, lærerkontakt og informasjonsvirksomhet var sentrale arbeidsoppgaver. Hennes arbeid var preget av kvalitet og en sterkt utviklet serviceinnstilling i alt hun gjorde, og dette kombinerte hun med personlige egenskaper som omtanke og omsorg, evne til innlevelse, generøsitet og vennlighet.
De som mer enn noen fikk del i og glede av Karins medmenneskelighet, generøsitet og kunnskaper, var studentene. Disse tok Karin seg alltid tid til å lytte til, snakke med og gi annen form for hjelp der det trengtes selv om det gikk utover egen fritid. For henne var det å kunne hjelpe studenter og andre som trengte hjelp en livsoppgave. Og tilbakemeldingene både hun og fakultetet fikk viste at hun betydde mye for mange.

Også under sykeleiet var Karin genuint opptatt av andres ve og vel. Og samtidig som hun var meget realistisk i forhold til sykdomsutviklingen, så hun med forventning fram til iverksettelsen av den nye kvalitetsreformen hvor studentene settes mer i fokus. Da hun så seint som uken før hun døde hadde besøk fra fakultetet, var det reformen og hvordan kollegene og studentene hadde det, hun fokuserte mest på. Hun hadde fortsatt livsmot, og smilet og den glade latteren som hadde preget henne, kom ofte fram. En annen egenskap som hun beholdt helt til det siste var takknemlighet - takknemlighet overfor alle som hadde husket henne på ulike måter under sykdommen og alt det offentlige hjelpeapparatet stilte opp med. Ved det som viste seg å bli vårt siste møte, var det hun som fortsatt gav, og det var gjesten som følte seg beriket da han gikk.

Karin hadde et stort kontaktnett både på og utenfor Universitetet i Bergen. Vi er mange som minnes henne med sorg fordi hun er borte og med takknemlighet for det hun var og gav oss. Våre tanker går i denne stund først og fremst til hennes to barn, Katarina og Andreas, som betydde så mye for henne.



Kolleger ved Det juridiske fakultet