Det var med sorg vi mottok beskjeden om at Leikny Lie Lavik, vår gode kollega i mange år, er gått bort etter lengre tids sykdom. Leikny jobbet i en deltidsstilling ved Studieadministrativ avdeling inntil hun i 2008 måtte slutte på grunn av sykdom. Leikny ble 66 år.
Som kollega var Leikny dyktig, pålitelig og uredd for nye utfordringer. Hun var lett å samarbeide med, sosial og omgjengelig, og hadde alltid en humoristisk kommentar i bakhånd. Med sitt varme vesen og gode humør bidro Leikny til å skape et godt arbeidsmiljø og en god stemning i kollegiale sammenhenger. Samtidig hadde hun en velutviklet sans for rettferdighet, og når hun engasjerte seg i en sak, var hun ikke redd for å si sin mening. Hun var et sjenerøst og tenkende medmenneske med stor toleranse for andre.
Etter å ha fullført sosionomutdanningen i voksen alder, begynte Leikny sin karriere ved UiB i 1998 på det som den gang het Forsknings- og utdanningsavdelingen. Hun ble først ansatt i et samarbeidsprosjekt mellom SIB og UiB. Ved UiB jobbet hun ved konsulenttjenesten for funksjonshemmede studenter. I dette arbeidet brukte Leikny mye av sin livserfaring som synshemmet, noe som var en stor fordel i møte med studentene.
I veiledningen og rådgivningen av studentene var hun profesjonell og empatisk. Hun likte svært godt å jobbe med studenter og viste et stort engasjement for dem. Etter prosjektperioden ble hun fast ansatt. I tillegg til veiledning av studenter deltok Leikny aktivt i utviklingen av tjenester for studenter med funksjonsnedsettelse, utarbeidelse av informasjonsmateriell, handlingsplaner og i et nasjonalt nettverk. Hun var en inspirator og motivator for nære kolleger.
Jobben betydde mye for Leikny. Hun trivdes veldig godt på Universitetet i Bergen og ga uttrykk for dette på mange måter. Hun var takknemlig for å ha fått muligheten til å ta på seg nye oppgaver og utfordringer i voksen alder. Sosialt samvær på arbeidsplassen var viktig for henne og hun deltok gjerne på sosiale arrangementer. Sykdomsutviklingen førte imidlertid til at hun ikke lenger kunne delta i arbeidslivet. Dette var tungt for henne fordi hun savnet arbeidsoppgavene sine og samværet med kolleger. Hun følte dessuten at hun fremdeles hadde mye å bidra med. Leikny taklet likevel sykdommen på en forbilledlig måte. Hun hadde en sterk livsvilje og var optimistisk til det siste.
Familien var viktig i Leiknys tilværelse, både den aller nærmeste og kjæreste familiekrets, men hennes venner hadde også en sentral plass i livet hennes. I møte med andre mennesker hadde Leikny en sjelden evne til alltid å se dem og bry seg. Denne egenskapen satte både familie og venner stor pris på. Hennes omsorg og omtanke for andre var dypt genuin.
Vi er mange som vil savne henne på våre forskjellige måter, men våre tanker går likevel først og fremst til Trond, som har mistet sin kjære livsledsager, og til Camilla, som har mistet sin varme og omsorgsfulle mor så altfor tidlig.
Hvil i fred, kjære Leikny!
Kolleger ved Studieadministrativ avdeling.
