Han var født av nederlandske foreldre i Bandung på Java i Indonesia i 1934, og dette fikk kanskje betydning for hans livslange interesse for tropiske planter. Riktignok vokste han opp i Nederland, men ved Universitetet i Utrecht der han studerte og tok doktorgraden, var der en sterk tradisjon for studier av koloniale planter i tropene.
Til Bergen kom han som etterfølger av Per Wendelbo, i det professorat som var blitt til ved opprettelsen av Arboretet på Milde, og som var øremerket for studiet av trær (dendrologi). Kees, som han foretrakk å bli kalt, var allerede en ledende ekspert på den viktige tregruppen fiken (Ficus), som spiller en stor rolle i tropene. Forholdene på Milde var langt fra ideelle for slike studier, men den utfordringen tok han med stor ro, skjønt han sa til meg under tilsettingsprosessen at ”I am an old tree, and they are difficult to transplant”. Men til tross for dette tok han stillingen og de mange utfordringene som et nytt språk og et fremmed universitetssystem utgjorde. Han fortsatte likevel ufortrødent med sitt arbeide på denne enorme og svært kompliserte slekt og dens slektninger. Heldigvis lyktes det å få mesen Bjarne Rieber (sønn av idégiveren til Arboretet, Fritz C. Rieber) til å bevilge et veksthus der han kunne dyrke sine studieobjekt og på det meste hadde han mer enn hundre forskjellige arter i kultur.
Men dette løste ikke alle problem, og langt vanskeligere skulle det vise seg at det ble å tilpasse seg den relativt kompliserte styringsstrukturen. Denne forble et mysterium for ham, og jeg fikk i oppgave å hjelpe til, og som regel gikk det å finne løsninger - men først etter mange, lange diskusjoner - for han var en bestemt, men vennlig person, så vi ble aldri uvenner, selv når vi var uenige.
Jeg husker spesielt hvilken overraskelse det var da han insisterte på at det måtte etableres en samling av norske trær. Dette var en ny idé for oss som hovedsakelig hadde vært opptatt av å prøve ut fremmede treslag og busker som kunne brukes i norske hager. Men selvsagt hadde han rett: Det norske arboret burde også interessere seg for norske trær!
Han engasjerte seg også i arbeidet med Venneforeningen og startet nesten umiddelbart med å skrive et Nyhetsblad som under hans etterfølger Per H. Salvesen har utviklet seg til det viktige bladet “Årringen”, som utgis årlig og der vi presenterer resultater av virksomheten for det vanlige publikum. Et annet resultat av denne kontakten med Venneforeningen var etableringen av lynghagen i 1996. Denne hagen gledet han, og mange andre, seg over.
Etter sin pensjonering i 2004 da han flyttet hjem igjen til Nederland, var han en ofte sett gjest i Bergen – det gamle treet hadde nok utviklet noen norske røtter! Oftest kom han rundt St. Hans da han også besøkte sin datter Hendrieke på Voss. Han fylte våre bord med herbarieark som nå tilhører vårt herbarium (BG), som faktisk er blitt et av de viktigste og best bestemte i verden for denne plantegruppen, og som har bestående verdi, spesielt i disse tider da tropeskogene forsvinner raskt.
Men i sommer savnet vi ham, han var for syk til å kunne reise. Likevel fortsatte han trofast å arbeide med sine fiken. I sitt siste brev til oss, i midten av august, ba han om rask behandling av noen ark datteren Hendrieke skulle tegne, for hans dager var talte.
Han var utvilsomt en av de mest målbevisste og arbeidsomme botanikere jeg har kjent.
Det gamle treet har falt, men de frø han sådde, vil spire.
