Minneord om Jakob Skjerping

Vår kjære kollega, overingeniør Jakob Skjerping, døde den 22. mars 2004, bare 65 år gammel, brått og uventet etter et kort sykehusopphold.

Jakob var født 13. juni 1938. I 1967 ble han uteksaminert som bygningsingeniør ved Bergen tekniske skole. Fra 1967 til 1975 arbeidet han som ingeniør hos siv.ing. Caspar Trumpy, før han begynte som avdelingsingeniør ved Universitetet i Bergen, Teknisk avdeling den 15. mai 1975. Han hadde dermed arbeidet ved universitetet i nesten 29 år, - i de senere år som overingeniør ved Eiendomsavdelingen.

I løpet av sin lange karriere ved UiB var Jakob alltid interessert i faglig utvikling I 1985 hadde han ett års permisjon for å videreutdanne seg innen produksjonsteknikk ved Bergen ingeniørhøyskole. I tillegg tok han en rekke ulike kurs på deltid ved NHHK ved siden av sitt arbeid. I sin tid på UiB har han vært med på mange omorganiseringer og endringer, og ikke minst innføring av data som arbeidsredskap. Selv om han ofte var skeptisk til alle endringene, gjorde han alltid sitt ytterste for å tilegne seg den nødvendige kunnskap for å tilpasse seg den nyere tids krav og utfordringer.

Jakob har vært prosjekt- og byggeleder for mange store og mindre byggeprosjekter ved UiB. Senest ved årsskiftet sluttførte han et større ombyggings- og rehabiliteringsprosjekt i Dokkeveien 2B, som må sies å være et av de mest vellykkede rehabiliteringsprosjektene ved UiB, hvor man har klart å ivareta bygningsmassens gamle særpreg i kombinasjon med moderne arkitektur og dagens krav til komfort og arbeidsmiljø.

Til daglig opplevde vi Jakob som en raus, sosial og samfunnsengasjert person, med kloke filosofiske betraktninger og kommentarer til livets viderverdigheter. Hans lune vesen og gode kommentarer gjorde at han var høyt verdsatt ikke bare av oss kollegaer, og vi vil spesielt savne hans hverdagsfilosofiske ”ord for dagen” ved morgenkaffen. Han var belest og siterte så vel greske filosofer som dagsaktuelle forfattere, og han satte stor pris på en frisk diskusjon.

Særlig i lunsjpausen viste Jakob at han hadde sine meningers mot, og han tok ofte opp dagsaktuelle hendinger som han hadde på hjertet, enten det var politikk, sport, jordbruk eller samferdsel.

I perioder fikk han oss også revet med av sitt sterke engasjement for travsporten, sjelden med annen gevinst enn ren underholdningsverdi.

Gården på Osterøy krevde sitt. Opp klokken 5 hver morgen for å stelle dyrene, og så i vei til universitetet med buss og tog, i all slags vær. På familiegården drev han med storfe som krevde tilsyn og stell, og dersom han en sjelden gang var borte fra jobb, var det som regel fordi det var noe galt med et av dyrene. Så fritidsproblemer hadde han ikke, og sommerferiene som vi andre brukte til ren avslapping, var for ham ensbetydende med hardt fysisk arbeid og bekymringer med å få gjennomført slåtten og få høyet tørt i hus. Men alltid kom han frisk og opplagt tilbake etter endt sommerferie, og etter eget utsagt var han - ulik de fleste andre - alltid glad når ferien var over.

Allerede ved juletider nevnte Jakob at han ikke hadde helse til å være med på julefeiringene med oss kolleger. Det tok vi som et dårlig tegn. Hans iboende skepsis til legestanden gjorde at vi trykket ekstra på for å få ham til legeundersøkelse, og også dagen før operasjonen gav han uttrykk for denne skepsisen, - han fryktet det verste.
I den korte tiden han var sykemeldt før operasjonen var han innom jobben flere ganger, og vi forsøkte å oppmuntre og støtte ham. Det var derfor et stort sjokk for oss da vi fikk melding om at han var død.

Jakob Skjerping etterlater seg et stort savn hos oss ved Eiendomsavdelingen, både som kollega og som venn.

På vegne av venner og kollegaer ved Universitetet i Bergen, Eiendomsavdelingen, lyser vi fred over Jakob Skjerpings minne.
.
Bergen, den 1. april 2004
Martha Knapskog Skauge og Øyvind Skumsnes

Vinden har sin sti å vandre
bølgen har sin vei å gå
vår og sommer, høst og vinter
skifter i det minste strå.
Gledens tid og sorgens time
har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet
første le – og siste grind.

(Utdrag fra ”Hymne” av Einar Skjæråsen)