Britt Kroepelien var fra Nordstrand, men havnet i Bergen da hun giftet seg inn i det bergenske forretningsaristokratiet. Men hun passet ikke helt inn i den rollen man der forventet, selv om hun var den fødte vertinne som visste å stelle istand fester og få folk til å like seg. Men Britt ønsket noe mer. Inspirert av sin store helt Goethe – hun hadde tatt tysk mellomfag allerede i 1964 – ville hun vite mer om seg selv. Hun begynte tidlig på 1970-tallet å studere klassisk-arkeologi, kunst- og religionshistorie med antikken som sitt særlige studiefelt.
Dette var i en tid da Universitetet i Bergen på folkemunde ble omtalt som Leninhøyden. Da var det langt fra enkelt for en kvinne med hennes bakgrunn å bli tatt særlig alvorlig. Men hun ga ikke opp – Britt ga aldri opp, selv om studiene fikk en del avbrudd. Hver gang dette skjedde, var skeptikerne der med sin hvisken om at hun ikke var egnet for alvorlige studier. Uansett dette kom hun tilbake og tok en magistergrad i kunsthistorie i 1988 om organisk arkitektur. Det var avgjort et sprang fra den antikken hun hadde startet opp med, men ikke et brudd med den store Goethe-skikkelsen som var veiledende for henne. Innen hun kom dit, hadde hun i 1984 tatt både et Grunnkurs i programmering og faget EDB og samfunn, og den dataverden hun der ble introdusert for, fascinerte henne sterkt. Så sterkt at hun ønsket å gå videre med et prosjekt hvor hun ville undersøke hvilke muligheter datateknologien hadde på kunsthistoriens område, særlig på stilforskningens. Nå er ikke et forskningstipendiat noe man uten videre kan få etter ønske, men Britt hadde en meget sterk søknad til NAVF som blant annet var støttet av IBM’s Forskningssenter i Bergen (det er dessverre nå nedlagt). Og i 1989 fikk hun stipendet, men det avstedkom nye kamper. For en kvinne i et hardt maskulint datamiljø hadde det ikke lett, ihvertfall ikke på den tiden. Hun støtte stadig på dataeksperter (og kunsthistorikere) som hadde liten tro på et ekspertsystem på kunsthistoriens område. Men hun ga seg ikke, og igjen lykkes hun og fikk sin doktorgrad i 1995 på avhandlingen Stil og algoritmer. En avhandling om datateknologiens muligheter på stilforskningens område.
Da Britt Kroepelien i 1993 ble ansatt som førsteamanuensis på Kunsthistorisk Institutt, var fjernundervisning kommet på moten. Og spørsmålet var om dette også kunne settes i gang i et så visuelt fag som kunsthistorie. Britt Kroepelien svarte ja til det, og dermed hadde hun et nytt prosjekt. Men ikke på noen måte et enkelt prosjekt, fordi hun mente at vi her måtte ta den moderne datateknologiens alle muligheter i bruk. Dette var tidlig på 1990-tallet, internett var helt i sin begynnelse, og hun ble bedt om å satse på CD-er. Men det ville ikke Britt, fordi hun klart så hvordan utviklingen ville gå. Igjen ny kamper og kritiske kommentarer av eksperter som skulle tale denne fruen til rette. Men ingen kunne stanse Britt, og hun kjempet seg frem til et meget godt resultat – også estetisk. Det nyter mange godt av i dag både på og utenfor universitetets campus. Mer enn det, hun hadde nå utviklet et ekspertsystem som også kunne anvendes av andre. Det visste blant annet Høgskolen i Tromsø, (hvor hun var professor II fra 2005-2007), å gjøre seg nytte av, og Kunstindustrimuseet i Oslo, hvor hun laget dataopplegg for flere store utstillinger. Det gjorde hun også for andre norske museer. I 1997 ble hun professor ved Universitetet i Bergen. Hennes stor mål var nå å skrive ned sine mange erfaringer slik at andre kunne føre arbeidet videre, men det forhindret sykdommen.
Mange mente nok at Britt Kroepelien kavet og strevet altfor mye, men hun strevet ikke – hun strebet. Ikke i dette ordets negative forstand, streber, for det var hun slett ikke, men i Goethes forstand, som dekkes av det tyske ordet streben. For hun ville alltid videre – hun hadde hodet fullt av nye ideer og prosjekter, men det var likevel en hake ved det. Hun hadde beveget seg stadig lengre inn på datafeltet, og hun hadde avgjort matematiske evner som gjorde henne egnet til det. Samtidig følte hun selv at den goetheske humanisme som hadde vært hennes utgangspunkt, stadig ble uttynnet. Det plaget henne. for hun ønsket å være en kunsthistoriker med bred horisont, og så hadde hun havnet som en slags realist. Hun så ikke at hun gjennom mange år hadde erhvervet seg både store kunnskaper og erfaringer, som var det ene elementet ved den klassiske humanisme – og at hun også hadde den hjertets raushet mot og den omtenksomhet for andre, som utgjorde det andre elementet.
Mange beklager i dag at Britt ikke fikk mer tid til å gå videre med sine mange prosjekter, men for en faustisk natur som Britt Kroepeliens må det å kunne få død sin egen død midt i et aktiv liv, selv om sykdommen litt etter litt satte sitt preg, være en verdig avslutning. Vi er mange som vil savne henne, for vi trengte det friske pust og den utfordring hun var. Og den gode vilje hun representerte. Vi lyser fred over hennes minne.
For Seksjon for Kunsthistorie,
Universitetet i Bergen,
Gunnar Danbolt
