Det var med sorg vi mottok budskapet om professor Olav Foss bortgang søndag 28. oktober.
Olav Foss ble født 14. januar 1918 i Bjelland, Vest-Agder. Han avsluttet sin utdanning ved Norges Tekniske Høyskole i 1940. I perioden 1940-47 var han forskningsstipendiat i Trondheim med stipend både fra NTH og Norsk Hydro. I denne tiden satt han i tysk fangenskap i halvannet år på grunn av motstandsarbeide. Til tross for vanskelige arbeidsforhold, utførte han i denne tiden en banebrytende forskningsinnsats som kulminerte med hans doktoravhandling: ”Studies on Polythionates and Related Compounds”. Han ble med denne Dr.techn. i 1947. I slutten av dette året og i 1948 var Foss på et studieopphold ved Columbia University i New York og besøkte også andre universiteter i det østlige USA.
I tiden 1949-53 var han amanuensis ved universitetet i Oslo og deretter dosent ved NTH og i mai 1955 ble han utnevnt til professor i kjemi og styrer ved Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen. Han var dermed den andre styrer (etter Prof. Torbjørn Gaarder) i instituttets historie. Høsten 1955 hadde han permisjon og kom til Bergen ved årsskiftet 1955/56. Styrerstillingen hadde han i 18 år, men sto i professoratet helt til han var 70. Foss elsket sitt fag og fortsatte sin forskning lenge etter at han gikk av. Hans siste arbeid ble publisert høsten 2004 etter en forskerkarriere på 64 år!
Alt som stipendiat fremsto han som en solid og moden forsker innen uorganisk kjemi. Det er fra 1940-årene hans banebrytende arbeider om nukleofil substitusjon hos svovel stammer. Han var faktisk den første til å videreføre ideene om nukleofil substitusjon på karbon som litt tidligere var fremsatt av Ingold og andre, til også å omfatte andre grunnstoffer - først og fremst svovel, men også selen og tellur. Ut fra dette viste han videre at polythionatene hadde uforgrente svovelkjeder, noe som tidligere var omstridt. Langt forut for sin tid brukte han betraktningsmåter som senere er samlet under begrepet HSAB, Hard and Soft Acids and Bases. Foss tok etter USA-oppholdet i bruk røntgenkrystallografi, og med denne teknikken kunne han verifisere polythionatenes struktur. Etter hvert dreide interessen mer over på de tyngre grunnstoffene i 6. hovedgruppe, selen og tellur.
I Bergen var det strukturene til toverdige selen– og spesielt tellurforbindelser som var i fokus. Her viste han bl.a. at toverdig tellur bundet til fire andre atomer, hovedsakelig bruker p-orbitaler i sine bindinger. I 1977 fant Foss en ny form for elementært selen. For oss som var hovedfagsstudenter og stipendiater i slutten av 50-årene og første del av 60-årene hos Olav Foss, var det fascinerende å være med på dette arbeidet der stadig flere nye kjemiske forbindelser ble fremstilt og deres strukturer oppklart. Lyset på hans kontor ble sjelden slukket før kl. 24 i denne tiden. Ved Kjemisk institutt bygget han opp en stor forskergruppe innen svovel-, selen- og tellurkjemi som bidro vesentlig til å utforske nye sider til disse tre grunnstoffene,
Han var en meget produktiv og internasjonalt anerkjent forsker og det kan vises til over 130 publikasjoner som omfatter synteser, reaksjonsstudier og strukturundersøkelser. Hans arbeider bærer preg av grundighet og klarhet både i opplegg og utførelse. For sin store forskningsinnsats ble Foss i 1961 tildelt Frithjof Nansens belønning og i 1973 Guldberg–Waage medaljen. Han var dessuten medlem av Det norske vitenskapsakademi og Norges tekniske vitenskapsakademi. I anledning 70–årsdagen ble han hedret med et spesialnummer av tidsskriftet Acta Chemica Scandinavica som han selv redigerte i mange år.
Foss var en skattet foreleser som huskes med glede av flere tusen studenter som fulgte hans forelesninger i generell kjemi. Han holdt også plenumsforedrag og andre foredrag ved internasjonale kongresser. I tillegg til sitt styrerverv var han medlem av en rekke råd og utvalg ved Universitet i Bergen, og dessuten medlem av Norges Teknisk- Naturvitenskapelige Forskningsråd.
For Kjemisk institutt var Foss en vitamininnsprøyting da han kom. Som styrer var han sentral i utviklingen av instituttet fra et lite institutt med rundt 20 studenter og en håndfull ansatte til det store og velrenommerte instituttet vi har i dag. For oss som var hans yngre kolleger, huskes mye av denne tiden med glede. Blant annet planleggingen av de nye lokalene vi fikk i Realfagbygget der alt ble sydd sammen til en velfungerende enhet.
Våre tanker går i dag til hans familie. Vi lyser fred over Olav FossŽ minne.
Kolleger og tidligere kolleger ved Kjemisk institutt, Universitetet i
Bergen