Det var med sorg og vemod vi mottok meldingen om at professor Thor Gramstad døde fredag 12. februar. Selv om helsen ikke hadde vært særlig god de siste årene, kom dødsfallet uventet – en lei lungebetennelse gjorde i løpet av få dager slutt på et langt og innholdsrikt liv.
Thor Gramstad ble født i Sandnes i Rogaland den 4. april 1921. Han tok artium i 1943 og begynte å studere ved Universitet i Oslo i 1943. Allerede i november samme år ble han arrestert og deretter sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland. I 1945 kom han til Sverige med De hvite bussene. Da krigen var slutt fortsatte han studiene og tok i 1950 magistergraden i kjemi (organisk kjemi) ved Universitetet i Oslo.
Etter en kort periode som vitenskapelig assistent hos professor Berner ved Universitet i Oslo, var han i perioden 1952-66 forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. Der jobbet han med flere prosjekter, blant annet med metoder til å påvise kjemiske stridsmidler basert på fosforforbindelser. I perioden 1954-56 oppholdt han seg ved Universitetet i Cambridge, England der han tok en Ph.D grad hos professor R.N. Hazeldine. Emnet for graden var perfluoroalkansulfonsyrer og deres reaksjoner. I 1965 ble han kreert til Dr.philos ved Universitetet i Oslo med et arbeid basert på hydrogenbindinger som involverte et bredt utvalg av organiske forbindelser, bl.a. fosforforbindelser.
Thor Gramstad ble utnevnt til dosent i organisk kjemi ved Kjemisk institutt, Universitet i Bergen i 1966. Fra 1985 var han professor samme sted til han gikk av i 1990. Han fortsatte imidlertid sin forskning i mange år etter dette - først med stipend fra NAVF frem til fylte 70 år. Hans siste forskningsabeid ble publisert i 1997.
I Bergen bidro han til utbyggingen av instituttet, dette skjedde særlig i perioden 1960-75. Hans kurs og forelesninger var populære blant studentene. Han fikk raskt mange hovedfagsstudenter og var en skattet veileder. I sin forskning i Bergen bygget han videre på det som var grunnlaget for de to doktorgradene. Han innså tidlig at for å drive god forskning måtte han utnytte fagekspertise utenfor sitt eget fagområde.
Jeg var selv involvert som Thor Gramstads medarbeider fra 1976. Jeg kjente ham som en svært dyktig og samvittighetsfull forsker og en fin organisk syntetiker. Hans vitenskapelige produksjon var omfattende og av høy internasjonal klasse. Da Kjemisk institutt hadde Åpent hus i 1978 viste det seg at en av hans publikasjoner var den mest siterte av alle ved instituttet. Han skjønte tidlig at en forsker måtte ut for å få nye impulser og oppdatere sin forskning. Etter Cambridgeoppholdet hadde han NTNF-stipend til The National Institutes of Health i Maryland, der han oppholdt seg et år fra 1966. Han hadde tre forskningsfriår som han tilbrakte ved McGill University i Montreal (1972-73), University of California, Irvine (1980-81) og University of Florida, Gainesville (1987-88).
Thor Gramstads vennlige og beskjedne vesen gjorde ham svært godt likt blant både studenter og ansatte ved Kjemisk institutt. Helt til det siste var han opptatt av utviklingen ved instituttet, særlig det faglige. Jeg besøkte ham mange ganger de senere årene og holdt ham oppdatert om det som skjedde. Jeg satte stor pris på disse lunsjene vi hadde sammen med hans kone i det hyggelige hjemmet i Kirkeveien på Storetveit, der vi diskuterte fag og mange andre ting. Hans kone Aslaug, født Greibrokk som han giftet seg med i 1954 har hele tiden stått trofast ved hans side. Våre tanker går til henne og de tre barna og de seks barnebarna som har mistet en fin og uerstattelig ektefelle, far og bestefar. Jeg lyser fred over Thor Gramstads minne.
På vegne av venner og kolleger ved Kjemisk institutt, Steinar Husebye
