Edvard Vogt

Edvard Vogt: A Man for All Seasons
Mandag 10. oktober fikk vi melding om at vår kollega Edvard Vogt hadde sovnet stille inn, 93 år gammel, etter noen måneders sykeleie. Med dette ble det satt siste punktum for et eksepsjonelt engasjert og innholdsrikt livsløp, på svært ulike arenaer og med skiftende faglig forankring.
Edvard ble medlem av vårt fagfellesskap i 1987 da han ble tilsatt som førsteamanuensis i rettssosiologi ved fakultetet. Han kom til fakultetet med en helt usedvanlig bred og sammensatt livserfaring og yrkesmessig bakgrunn, der hans gode juridiske embetseksamen bare var utgangspunkt for en personlig og faglig livsreise som tok ham både til forskervirksomhet i Vatikanet, prestegjerning i St. Paul kirke, studier og undervisning i ulike sosiologiske emner, og et helt enestående retts- og grasrotpolitisk entreprenørskap på flere områder, ikke minst med vekt på virksomhet til støtte for de svakeste i samfunnet.
Han var langt fra noen ukjent figur i juss-miljøet da han meldte overgang til oss. Han var en av de drivende krefter bak etableringen av sivilombudsmannsordningen, og i 1972 tok han initiativ til og fikk gjennomslag for at det ble etablert en studentdrevet rettshjelptjeneste i Bergen – Jussformidlingen - etter forbilde fra Juss-Buss i Oslo.
Enda mer synlig på den juridiske arena ble han da han i 1981 sammen med studenten Gunnar Nordhus presenterte den omfattende undersøkelsen «Voldskriminaliteten og dens ofre». Sammendrag av undersøkelsen er gitt i boken «Volden og dens ofre: en empirisk undersøkelse» (Cappelen 1981). En del av undersøkelsen angikk voldsbruk fra politiets side mot arrestanter, og utløste skarp debatt og alvorlige beskyldninger mot forfatterne for forskningsfusk og uredelige metoder.
Striden som fulgte i årene etter at undersøkelsen var presentert ble vond, preget av meningsløs personhets, og ble en stor belastning for Edvard både personlig og økonomisk. Ved bedømmelsen i tilsettingssaken i 1987 fastslo imidlertid bedømmelseskomiteen (professor dr. jur. Mons Sandnes Nygard, professor dr. jur. – senere høyesterettsdommer - Magnus Matningsdal, og professor dir. Ragnar Hauge at «Etter komiteens oppfatning er undersøkelsen et solid og verdifullt kriminologisk arbeide. Den viser at søkeren har god innsikt i samfunnsvitenskapelig metode.» Den samme undersøkelsen var også den sentrale del av grunnlaget for at Edvard i 1995 ble gitt opprykk til professor i rettssosiologi, etter bedømmelse av en nasjonal fagkomité.
Edvards faglige virke ved vårt fakultet var i stor grad utadrettet, og sprang ut av hans aldri hvilende engasjement for svake og utsatte grupper. Ingen sak var for liten til at han engasjerte seg, hvis han så at noen ble utsatt for en urett. Og hans intellektuelle nysgjerrighet sprengte alle grenser. Fakultetet ble ved flere korsveier nødt til å be ham ta med seg hjem det overveldende arkiv av avisutklipp og dokumenter han bygget opp, som etter hvert sprengte kontorplass og arkiveringsmuligheter. Og han var en stadig gjest på ulike faglige seminarer, ofte med personlige og ukonvensjonelle innspill til dagens debatt-tema, og ikke sjelden med utgangspunkt i aristotelisk tenkning.
Edvard Vogt var «et uregelmessig verb», både i sitt akademiske virke og i sitt samfunnsengasjement. Han kunne bli en pest og en plage for dem som ble gjenstand for hans moralske indignasjon og kritiske søkelys, han kunne bli anstrengende for dem som ønsket å holde den faglige diskurs og metode innenfor etablerte og tradisjonelle rammer, men han var en uvurderlig inspirasjon og nyttig utfordring for et juridisk forskerfellesskap preget av konsensussøking og ganske trange rammer for hva som anses som passende rammer for faglig virksomhet. Han var en opprører i et universitetssamfunn der bedriftskultur og markedstilpasning truer med å trenge til side forståelsen av forskning som løpende samfunnskritikk.
Universitet skal være det sted fremfor noe der vi dyrker og setter pris på forskjelligheten. Forskerens fremste forpliktelse er å banne i kirken. Jeg hørte riktignok aldri Edvard banne, men han laget mye og viktig uro, både i akademia og i samfunnet, og det skal vi være dypt takknemlig for.
På vegne av venner ved Det juridiske fakultet
Professor Jan Fridthjof Bernt