Magnús Stefánsson

Minneord for professor emeritus Magnús Stefánsson

Professor emeritus Magnús Stefánsson gikk bort mandag 16. januar. Magnús ble født 25. desember 1931 i Borgarnes. Han studerte islandsk språk, litteratur og historie ved Islands Universitet, germanistikk ved universitetene i Köln og Bonn og historie og filologi ved Universitetet i Oslo. I 1960 ble han cand. philol. med historie som hovedfag. Han var stipendiat i Oslo i 1961-62, men i 1962 kom han til Universitetet i Bergen, først som universitetslektor i islandsk. I 1968 ble han universitetslektor ved Historisk institutt, førstelektor året etter og professor i 1992. Han gikk av med pensjon 1.1.1999. I 1958 giftet han seg med Gunhild Sogner, sammen fikk de tre barn Sigurður Olav, Ingunn Marie og Erlendur Stefán.

Magnús Stefánssons hovedforskningsfelt var islandsk kirkehistorie i perioden ca. 1000-1300. Her etterlot han seg viktige bidrag. I Saga Íslands, som kom ut i 1975 og 1978, ga han en oversikt over de første 300-årene i islandsk kirkehistorie som fremdeles er den beste og mest detaljerte oversikten som finnes. I år 2000 publiserte Magnús Staðir og staðamál. Studier i islandske egenkirkelige og beneficialrettslige forhold. Undersøkelsen tar for seg konflikten mellom kirkelige og verdslige makthavere om herredømmet over lokalkirkelige institusjoner på Island. Boken var resultat av mer enn 30 års arbeid hvor Magnús samvittighetsfullt analyserte alle relevante kilder og er et naturlig utgangspunkt for alle som ønsker å beskjeftige seg med denne tematikken.

Magnús huskes som en engasjert universitetslærer som ga grundige og kritiske tilbakemeldinger til sine studenter som han også viste ekte omsorg for.

Vi har mistet en kjær kollega som bidro sterkt til det sosiale miljøet ved instituttet. Våre tanker går i dag til hans kone Gunhild og familien.

Venner og kolleger ved Institutt for historie, arkeologi, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen og Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.