Det sier Anne Lise Kvalevaag. Neste uke disputerer hun med avhandlingen <<Fathers’ mental health and child development. The predictive value of fathers’ psychological distress during pregnancy for the social, emotional and behavioral development of their children>>. Oversatt: Hva betyr fars psykiske helse for barns utvikling?
– Jeg har jobbet klinisk som psykolog i femten år, både i PPT, i barnevernet og innenfor psykisk helsevern for både barn og voksne. Deretter jobbet jeg tretten år som leder i psykisk helsevern. Da får man et fugleperspektiv over fagfeltet, og jeg har særlig interessert meg for barn av psykisk syke, sier 59-åringen.
– I noen tilfeller ser man problematferd går igjen i familier, legger hun til.
Hvorfor slutter de ikke å slå?
I doktorgradsarbeidet sitt har Kvalevaag brukt data fra den store mor- og barnundersøkelsen (MoBa) fra Folkehelseinstituttet. Målet var å se om det finnes en sammenheng mellom fars psykiske helse i svangerskapet og barns tidlige utvikling.
Det gjør det. I de tilfellene der far rapporterte om lettere psykiske vansker, finner Kvalevaag større sjanse for avvikende adferd hos barna ved treårsalder.
– Det er vanlig at barn slår. Dette begynner når de er rundt ett år, og varer til de er rundt tre. Men 16 prosent av barna som var med i studien, slo fremdeles da de var fem år gamle. Vi finner at fedrenes psykiske vansker i svangerskapet økte risikoen for at jentene fortsatt slo da de var fem. Det var et overraskende funn, sier Kvalevaag.
Hun understreker at studien hennes ser etter sammenhenger, og ikke på årsak og virkning.
– Derfor har vi ingen forklaring på hva det er som gjør at noen barn altså fortsetter å slå når de har fylt fem. Vi må vite noe om normalutviklingen for å kunne si noe om hva som er et avvik. Når de fleste barn fyller tre, lærer de seg andre måter å løse på konflikter på, de blir mer emosjonelt modne, og de har bedre språk. De lærer seg altså å slutte å slå. Men hva er det med de barna som ikke lærer det? Dette er problemer de kan ta med seg både inn i skolen og i ungdomstiden.
Far kan påvirke mor
Forskerne vet altså ikke hvorfor og hvordan fars psykiske helse påvirker barna. Men de har noen teorier om mekanismer som kan påvirke sammenhengene.
– Det er tre ting som kan være viktige. Det ene er at fars psykiske helse påvirker mor, som igjen utløser stresshormon som påvirker fosteret. Det andre er at psykiske vansker kan overføres genetisk til barna. Og det tredje er at menn sjeldnere enn kvinner søker hjelp for psykiske vansker. Disse vanskene blir noe de tar med seg i omsorg for barnet, sier Kvalevaag.
Hun viser til forskning fra USA, som viser at opptil ti prosent av fedrene har psykiske vansker som for eksempel depresjon, og at dette påvirker barna.
– Vi fant også at når begge foreldrene rapporterer om psykiske vansker på høyt nivå, kan vi se et mønster med økende grad av vansker hos barnet, sier Kvalevaag.
Snakke med far
Folkehelseinstituttet rekrutterte mer enn 90 000 gravide kvinner til MoBa fra 1999-2008. 70 000 fedre deltok også i studien. Fedrene fikk sitt eget spørreskjema som de svarte på i første halvdel av svangerskapet.
– Vi har ikke oppfølgingsdata på far, det har avgrenset mulighetene våre. Det som trengs før man kan komme med konkrete råd, er flere studier, og med data for både mor, far og barn fra svangerskapet og gjennom hele barndommen, sier Kvalevaag.
Hun sier at funnene som nå er gjort, gir inspirasjon til videre forskning. Og selv om det er for tidlig å komme med konkrete råd, mener forskeren at det gjennom svangerskapsomsorgen også er viktig å tenke på far.
– I dag kommer de fleste par sammen til svangerskapskontroll, og det gir mulighet til å snakke med begge. I Norge er far en viktig omsorgsperson, og da bør vi vite mest mulig om han og hans betydning som ressurs for barna.
– Kan bli sånn
Men selv om studien viser at det er en sammenheng mellom fars psykiske helse og barns tidlige utvikling, er det ikke gitt at barna blir påvirket på negativ måte. Kvalevaag sier at det er viktig å se på både ressurser og risiko.
– Dette er ingen determinisme. Det kan bli sånn, men det må ikke bli sånn. Barn er født ulike, og er i kontinuerlig interaksjon med foreldrene, sier forskeren.
Hun sier at barn kan utvikle seg i positiv retning til tross for utfordringer og negative hendelser.
– Både i barnet, foreldrene og i omgivelsene er det beskyttende egenskaper eller forhold som kan bidra til at barnets utvikling kan bli positiv.
