– Det er hyggelig å få en slik anerkjennelse internasjonalt, sier professor Kjell S. Johannessen til På Høyden.
– I den forskningen vi har gjort i årenes løp ligger mye av den anerkjennelsen allerede, dette er mer fra offisielt hold. Det er alltid hyggelig, legger han til.
Første i Norge
Som de første i Norge ble de to professorene Tore Nordenstam og Kjell S. Johannessen torsdag tildelt det østerrikske æreskors av 1. klasse for vitenskap og kunst av Østerrikes ambassadør Lorenz Graf. Østerrikes forbundspresident Heinz Fischer har tiltelt denne ordenen til de to vitenskapsmennene for sitt forskningsarbeid på Ludwig Wittgensteins filosofi.
Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951) leverte betydelige bidrag til logikkens, språkets og bevissthetens filosofi. De siste 30 årene har Johannessen og Nordenstam tilarbeidet seg en høy stjerne innen Wittgenstein-forskningen i Norge, Østerrike og internasjonalt. I tillegg til konferansen i 1995 var de blant annet sentrale skikkelser bak etableringen av Wittgenstein-arkivet i Bergen.
50–60 års arbeid
For begge professores emeriti går Wittgenstein-interessen tilbake til 1950- og 1960-tallet.
– Som student ble jeg interessert i filosofi og Wittgenstein, og på den tiden fantes det bare to bøker av ham. Boken Philosophical Investigations kom ut i 1953. Jeg kjøpte den i 1955, og den dag i dag er det vel den mest slitte boken i mitt bibliotek, forteller Tore Nordenstam.
For Johannessen kom interessen for den østerrikske filosofen gjennom gode forelesere.
– Min professor, Kunt Erik Tranøy, bodde i samme hus som Wittgenstein i Cambridge, og han kunne fortelle mange vittige historier derfra. Jakob Meløe, den andre professoren min, var helt hektet på Wittgenstein og den som først og fremst preget sine studenter, sier Johannessen.
Begge professorene satte dype spor av Wittgenstein i sine studenter, og ifølge Johannessen gikk diskusjonene både i kantiner, rundt pokerbord og i selskaper.
– En gang måtte de unge damene vi hadde invitert kjefte på oss og be oss om å interessere seg for dem i stedet for å diskutere Wittgensteins filosofi, ler han.
Wittgenstein-arkivet
Tidlig på 1980-tallet stiftet en gruppe norske filosofer Det norske Wittgenstein-prosjektet, som hadde som mål å gi ut en trykt versjon av de upubliserte skriftene Wittgenstein etterlot seg. Med starthjelp fra et tysk Wittgenstein-prosjekt som hadde strandet kom de godt i gang, men på grunn av rettighetsproblemer som førte til manglende finansiering strandet prosjektet i 1987. Men de ga seg ikke der.
De jobbet videre, og forsøkte på slutten av 1980-tallet å opprette Wittgenstein-arkivet i Bergen. Det lyktes de med i 1990. Målsetningen med arkivet var å publisere en elektronisk versjon av Wittgensteins etterlatte skrifter. Den ble publisert på Oxford University Press i 2000.
Ringen er sluttet
I 1995 organiserte Johannessen og Nordenstam Europas største permanente filosofikonferanse i Østerrike: Wittgenstein-symposiet i Kirchberg.
– Det startet egentlig høsten 1978, da vi fikk en telefon fra den østerrikske ambassaden. De spurte om miljøet i Bergen var villig til å arrangere et Wittgenstein-symposium. Vi sa ja, men samtidig satte vi som krav at vi måtte få støtte til å gi ut en bok som dokumenterte arbeidet her. I april 1980 arrangerte vi konferansen, og året etterpå fikk vi til dels meget gode anmeldelser internasjonalt for boken. Så det var gjennom den østerrikske ambassaden at vi fikk vårt internasjonale gjennomslag i Wittgenstein-forskningen. Det er ganske flott å tenke på nå når vi mottar denne æresbevisningen i ambassaden, sier Johannessen.
