– Det eksisterer en del vandrehistorier som kanskje ikke er helt etterrettelige, sier Per Harald Salvesen.
Han er førsteamanuensis ved Universitetsmuseet. Sammen med de to emeritiene Per Magnus Jørgensen og Dagfinn Moe har han de siste årene jobbet med et prosjekt om Musehagens historie.
– Det begynte med et seminar i anledning hagens hundreårsjubileum i 1999. Nå er planen å få den nye boken ferdig til åpningen av aulaen, sier Salvesen.
Tidligere denne uken presenterte han nye funn under et arrangement på museet.
Fra Tyskland
Det er en sur januardag i Muséhagen. Granbar dekker til noen av vekstene, andre klarer seg selv og venter på lysere og varmere tider. Hagen, som ble anlagt fra 1897-99, skulle være en utendørs fortsettelse av de botaniske utstillingene inne i museet.
Det viser seg at det slettes ikke er tilfeldig hvilke planter som er plassert hvor.
– Det har vært vanskelig å plassere hagen stilmessig. Det finnes en plan, fra da hagen ble opprettet, men den er tom. Denne planen ble vedtatt i 1896, og i 1897 begynte arbeidet med hagen. Vi finner noen dokumenter der det heter at «konservatoren strever med å tilpasse systemet», sier Salvesen.
Men hva er systemet? Det har Salvesen nå funnet ut.
Systemet er rett og slett botaniker Jørgen Brunchorst, som senere ble museets direktør, sin presentasjon av plantenes slektskapsforhold. Han var tydeligvis en oppdatert mann og må ha kjent til tyske August Wilhelm Eichlers arbeid. Etter Eichler kom Adolf Engler, som laget et botanisk system som var i bruk til langt ut på 1960-tallet.
– Dette systemet inneholdt bakterier, alger, sopp og planter, sier Salvesen.
Hageanlegget rundt museet besto av avrundede bed, plener og hageganger, som ble omtalt som «Brunchorsts hjerte og nyrer».
Kunstig gravhaug
Dersom man begynner i det nordlige hjørnet i Muséhagen, er det her bartrærne er plassert slik de skulle etter systemet.
– Men du ser at det er noen bartrær der borte også, sier Salvesen og peker.
– Det er nok en rest. Alle hager har et roterom!
De tre forskerne har gått gjennom et stort antall bilder i arbeidet med boken. Bildene er stort sett ikke datert, så det har vært et detektivarbeid å finne ut når de er tatt.
– Vi ser blant annet på høyden på trærne, smiler Salvesen.
Det man vet sikkert, er at der det nå ligger et steinbed, var det i utgangspunktet en gravhaug. I tillegg til å være en utstillingshage, som var det bestillingen var, skulle man vise frem nasjonale oldtidsskatter. Derfor ble det laget en kunstig gravhaug, der man også plasserte en bauta fra Eidsvåg. Den ble flyttet til De kulturhistoriske samlingene da de åpnet.
Mellom steinbedet og gartnerboligen, som både var hjem for gartneren og hans familie og stedet der kadaver ble kokt og konservert, ligger det i dag et felt for nyttevekster. Området ble først brukt til enfrøbladete planter. Da Rolf Nordhagen ble styrer for den botaniske hagen i 1925, fikk han laget Vannhagen, den mest berømte delen av hagen på solsiden av museet. Han fikk også plass til stråene. Nyttevekstene kom på plass da Per Magnus Jørgensen styrte hagen.
Plantet på feil sted
Oppe i skråningen, opp mot veksthuset fra 1901, står en eik. Den kan ha stått her helt fra Brunchorst sin tid, og var plassert sammen med resten av bøkefamilien. Deretter kommer rosefamilien helt i enden. På siden som den gang var hovedinngangen, og der inngangen til aulaen også kommer, står det blant annet noen store gullregn.
– Vi vet ikke helt sikkert om dette er de opprinnelige trærne. Det gjelder flere av artene. Men de er i hvert fall plassert på riktig sted, sier Salvesen.
Det er ikke rhododendronene. Det vil si noen av dem er. Nederst i hagen er det plassert noen store eksemplarer. De er mer enn hundre år gamle, det ser man av bildene.
– Brunchorst skriver at han fikk dem fra sin mors hage, sier Salvesen.
Vannhagen kom på 1930-tallet. Det var Nordhagen, sammen med bygartner Georg Rosenkilde, som laget denne. Denne delen av hagen er tydelig renessanseinspirert. I utgangspunktet stod det også her en bauta. I tillegg var det plantet prydplanter og sommerblomster. Dette var ikke en del av systemet.
– Vi ser at urtene, som er relativt kortlivete, er flyttet rundt. Plasseringen av dem avviker fra Englers, sier Salvesen.
– Systemet var organisert slik at de plantene som hadde noe til felles var plassert nær hverandre. Moderne genetikk viser at deler av det gamle systemet stemmer, sier han.
Historien sier at Knut Fægri, da han var professor i botanikk, ikke var så veldig interessert i systemet.
– Han skal ha sagt at «å undervise i telefonkatalogen? Det kan noen andre gjøre», humrer Salvesen.
Etter at Nordhagen begynte å plante rhododendron nedenfor veksthuset, fulgte Fægri opp, selv om de ble stående feil sted. Per Magnus Jørgensen fortsatte dette.
– Nå er rhododendronskråningen en av hagens hovedattraksjoner, sier Salvesen.
Tre w-er
Også på fremsiden av museet var det i utgangspunktet hage. Men da Museplass ble opprettet i 1925, forsvant denne delen av hagen. Hva som var der, er det ingen som vet noe om nå.
Hvordan vekstene i hagen kom til Bergen, vet man heller ikke alt om. Noe kom fra Botanisk hage på Tøyen i Oslo, annet fra byens borgere. Plantene i veksthuset kom delvis fra Oslo og delvis fra utlandet. Historien sier at Brunchorst skal ha fått penger vil både veksthuset og innsamling av planter etter å ha vært på tigerjakt med Conrad Mohr.
– Opp gjennom årene har det vært en konkurranse med Oslo. Man har testet ut hva som er mulig å få til utendørs i Norge og ikke, sier Salvesen.
Han forteller om de tre w-ene; Nordahl Fisher Wille på Tøyen, Eugen Warming i København og Veit Brecher Wittrock i Stockholm. Disse tre kjente systemet, og var viktige i utviklingen av botaniske hager i Norden fra midt på 1800-tallet.
– Men de står altså ikke for noen world wide web.
I dag er hagen en utstillingshage. Den er 14 mål stor, og lar seg ikke utvide. Forskningen foregår nå i hovedsak på Arboretet på Milde. Men Salvesen mener at også hagen ved museet bør bevares.
– Undervisningen har endret seg, og botanikk er ikke lenger et eget institutt. I år setter vi ved museet i gang et nytt kurs med åtte studenter, og da trengs noe slikt som denne hagen for å kunne ta dem med ut og vise og lære dem, sier Salvesen.
