Peter Larsen fyller snart 70 og blir formelt sett pensjonist. Men som professor emeritus kommer han fremdeles til å være en del ved UiB. Instituttet har allerede hedret han. – Det var sagt at det skulle være et seminar, og jeg hadde invitert noen. Men det ble stortslått, et flott arrangement. Blant andre Tora Augestad sang, sier Larsen. Foto: Hilde Kristin Strand
– Jaha, du har hørt den anekdoten. Hvem er det som har fortalt den?
Peter Larsen ler. Han er professor i medievitenskap – men om ikke lenge går han over til å bli professor emeritus. 1. juli fyller han 70 år.
Historier skal altså ha det til at Peter Larsen, som er dansk, likte filmen som ble vist under Melodi Grand Prix-sendingen fra Bergen i 1986 så godt at han sporenstreks bestemte seg for å flytte nordover.
– Det er en god anekdote. Og det var en god film. Jeg hadde allerede hatt mye samarbeid med norske kolleger, så Norge var på ingen måte ukjent for meg. Jeg hadde vært på ferie i Norge og jeg bodde i Bergen på 1960-tallet, sier Larsen.
Lei treigt system i Danmark
69-åringen er egentlig litteraturviter. I 1972 ble han cand.philol. med nordisk og filmvitenskap.
– På 1980-tallet arbeidet jeg ved Institut for Litteraturvidenskab ved Københavns universitet, og før det ved Roskilde Universitetscenter. Jeg arbeidet mye med film og media, på 80-tallet var det media i mange fag, både nordisk, filmvitenskap og litteraturvitenskap. Det ble snakk om at man burde slå dette sammen til et eget institutt for medievitenskap, forteller Larsen.
Men prosessen gikk treigt i Danmark, og Larsen ble lei. Han så at det var lyst ut stillinger i medievitenskap både i Oslo og Bergen, og søkte til Bergen. Året var 1988.
– Først bodde jeg her et år alene, så kom konen min og de to sønnene våre. Datteren vår kom for å studere i Norge. Nå er de alle tre etablert med norske samboere, sier Larsen, og legger smilende til at han har fått uendelig mange barnebarn – sju.
Fra foto på 1800-tallet til Instagram
Da dansken kom til Bergen, var faget medievitenskap allerede opprettet. Men faget var delt i to: en HF-del, og en SV-del. Studentene kunne velge mellom to undervisningsløp og ende opp som enten cand.philol eller cand.polit.
– Etter hvert ble det tydelig at det var et kunstig skille innad på instituttet. Nå har faget komponenter fra både HF og SV, sier Larsen.
Professoren har en lang publikasjonsliste. De siste bøkene han har gitt ut, handler om fotografi. I år kom «Ibsen og fotografene. 1800-tallets visuelle kultur», og i 2007 kom «norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering». Den skrev Larsen sammen med Sigrid Lien.
– Tidligere var fotografering noe man måtte lære. Det var et håndverk, og man tok enten portrettbilder eller bilder for å dokumentere noe. I dag har alle profesjonelle kameraer. Bildene er koblet til sosiale media – og det oppstår en ny kultur, sier Larsen.
På bildedelingstjenesten Instagram deler tusenvis av mennesker sine bilder. Men hva de deler, er ikke tilfeldig.
– Tenåringene tar bilder av seg selv. Deretter kommer bildene av kaffen man drikker, av sushien man spiser, og av barna. Gjennom bildene bygger man opp sin egen person. Bildene er striglet – det skal være pent og kunstnerisk, sier Larsen.
– Her er det mye å studere, legger han til.
Finner trender når han skal slappe av
Semiotikk er læren om tegn. Nettopp semiotikk har Larsen jobbet mye med.
– Da jeg tok min utdannelse var store deler av grunnundervisningen basert på semiotikk. Jeg lærte at alle tekster som bærer kulturell betydning er basert på tegn. Det betyr at alle tekster kan studeres med de samme redskapene, sier Larsen.
De siste årene er nye tekster kommet til.
– Eksplosjonen i digitale media åpner for en diskusjon om hva som er tekster og hvordan de kan tolkes. Mediebruken er også annerledes enn før. Man ser TV på en annen måte, vi har fått Netflix, vi har streaming, og man trenger ikke gå på kino lenger.
Medieforskeren har sett mye TV.
– Har du noen hobbyer du skal dyrke nå når du blir pensjonist?
– Arbeidet har vært min hobby. Jeg har gått mye på kino, sett mye på TV og hørt mye på musikk, sier Larsen.
Han har vært musikkanmelder for Bergens Tidende i mange år. I hovedsak har han anmeldt moderne musikk og samtidsmusikk.
– Klarer du å slappe av når du ser på TV, eller er professorbrillene på hele tiden?
– Jeg har hatt en opplevelse av å se på TV, men plutselig kan jeg ha tenkt at «her er det noe interessant, dette burde noen skrive om». Det er ikke slik at jeg går på kino for å være filmkritiker, men jeg legger likevel merke til om jeg ser en tendens eller trend, sier Larsen.
Trodde ikke på reality
– Jeg er den eneste medieforskeren som sa at reality-TV ikke kom til å slå an, humrer Larsen.
– Så man skal ikke stole på det profetiske i det en professor sier, legger han til.
Professoren har nemlig sett mye såkalt søppel-TV også.
– Jeg vet ikke hvorfor reality slår an. På mange måter er det grusomt, men det er jo et interessant sosialt fenomen. Såpeseriene var jo også et kulturelt uttrykk som falt gjennom – det var ikke sett på som høyverdig nok. Jostein Gripsrud var den første norske forskeren som tok såpeseriene alvorlig og forsket på dem, sier Larsen.
På et lite bord på kontoret hans ligger store stabler med VHS-kassetter. De stammer tilbake til den gangen da studentene måtte levere med en videokassett med opptak av det de hadde analysert som eksamensoppgave. Nå må kassettene ut – og det må Larsen også. Han kommer nok til å være en del på UiB fremover også, men må flytte over til et emeritus-kontor.
– Jeg kommer jo ikke lenger til å ha undervisning, og mesteparten av veiledningen forsvinner også. Det samme gjør de administrative oppgavene. På mange måter er det den delen av jobben mange stønner over som forsvinner når man blir emeritus. Nå får jeg mer tid til forskning – og jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg har flere prosjekt på gang og lærebøker som skal revideres, sier Larsen.
– Kommer du til å være på kontoret hver dag?
– Nei, det kommer jeg nok ikke til å være. Jeg har vært mye på kontoret i min tid. Men for å kunne arbeide trenger jeg jo egentlig bare en PC.