Stadig oftere skjer forberedelsene til store samfunnsprosjekter i nettverk av næringsliv og offentlige institusjoner på tvers av kommune- og sektorgrenser. Dette innebærer at mange brikker er lagt før saken kommer til behandling, særlig i byregioner.
En ny doktorgrad fra UiB viser at utviklingen kan gi mer effektive løsninger, men at modellene som brukes må endres for å opprettholde borgernes tro på demokratiet.
Utfordrer demokratiske prinsipper
– En får utnyttet ressurser man kanskje ikke får tilgang til innenfor et kommunestyre eller en kommune. Det er flere deltakere, flere får sagt sin mening. Flere av de som berøre av politikken er med på å påvirke prosessene som fører frem til faktisk politikk, sier Ann Karin Tennås Holmen.
Denne uken disputerer hun for PhD-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Styring gjennom nettverk: koordinering, ansvarliggjøring og institusjonalisering av styringsnettverk i norske byregioner». I avhandlingen har hun sett på nye styringsstrukturer, særlig i byregioner.
Selv om styringsnettverk kan ha mange positive effekter, er det også vesentlige utfordringer.
– Nettverkene utfordrer de demokratiske prinsippene om representativitet. Vi mister litt kontroll på beslutningene som påvirker oss. Hvem har ansvaret for politikken som kommer ut av disse nettverkene, spør Holmen.
Ressurs eller problem?
I arbeidet har Holmen studert politikkutformingsprosesser i tre norske byregioner. I Stavanger og Bergen er det utviklingen av en regional næringsplan som er blitt fulgt, mens i Tromsø har hun fulgt søknadsprosessen om å bli norsk kandidat til å arrangere vinter-OL i 2018.
Alle de tre prosessene representerte sentrale utviklingsstrategier med betydning for byene og byregionen. Prosessene hadde som mål å skape effektive løsninger mellom felles strategier, men var samtidig avhengig av at strategiene ble forankret og oppfattet som legitime i byregionene.
– I sum skaper styringsnettverkene spenninger mellom det å produsere nye resultater og å samtidig gjøre det innen legitime rammer.
– Er nettverkene et demokratisk problem eller en ressurs?
– Det kommer an på øynene som ser. Hvis vi skal få muligheten til å utnytte relevante ressurser og aktører aktivt i politikkutforming må vi ha et mye mer avklart forhold til hvordan nettverkene kan virke og hvordan de faktisk virker. Samtidig blir slike nettverk kritisert for å ikke være demokratiske. Hvis vi ser på det representative demokrati som vår norm vil de alltid bli kritisert, så hvis vi skal kunne oppfatte dem som legitime må vi også endre våre forventninger av dem.
Kontrollproblemer
Casestudien påpeker viktigheten med klare ansvarsforhold, klare krav om produksjon og informasjonsregularitet. Dette bidrar til at de byregionale styringsnettverkene unngår unødvendig mistenkeliggjøring, men samtidig sikrer demokratisk ansvarlighet.
Holmen mener nettverkene har vokst frem som et resultat av at man i forvaltningen og de politiske strukturene ikke klarer å løse grenseoverskridende problemer.
– Det er tydelig at samfunnsutfordringer ikke stopper ved kommunegrensen, sier Holmen.
Hun mener politikerne har ikke gitt fra seg makten, men at styringsnettverkene er et resultat av en pragmatisk arbeidsmetodikk for å løse grenseoverskridende samfunnsproblemer.
– Men det er en utfordring at det blir stadig flere nettverk, kommunale selskaper og grenseoverskridende samarbeid. De folkevalgte er stort sett mennesker som har en annen jobb, og som leser sakspapirer og gjør så godt de kan for å få med seg informasjonen de trenger. Men etter hvert som politikken blir så kompleks og outsourcet er det ikke lett for en kommunepolitiker å forholde seg til det. En er nødt til å finne former for dette. Enten må vi godta at kommunepolitikerne ikke skal ha total kontroll, eller så må vi endre insentivstrukturene for å sikre kontrollen.
(Illustrasjonsfoto på forsiden: Colourbox.no)
