Ny forening for kvinne- og kjønnsforskning
– Nå må det bli slutt på at kvinne- og kjønnsforskning hele tiden må legitimere seg faglig, politisk og økonomisk, sier førsteamanuensis Pål Bjørby ved Nordisk institutt, UiB, nyvalgt styremedlem i den nystiftete nasjonale Forening for kvinne- og kjønnsforskning (FOKK).
Etter mer enn trevde år med kvinne- og kjønnsforskning i landet får endelig også Norge en forening for alle som er interessert i forskning med kjønnsperspektiv, i likhet med land som Danmark og Finland. Stiftelsen skjedde på den nasjonale kvinne- og kjønnsforskningskonferansen “Sjumilsstøvler med sidesprang”, som ble arrangert på Henie Onstad-senteret på Høvikodden 6. og 7. juni i år.
– Arbeidet mot stifelsen av foreningen har pågått i vel et år, sier Pål Bjørby, som var medlem av interimstyret sammen en geografisk og forskningspolitisk jevnt spredt gruppe representanter fra norsk kvinne- og kjønnsforskning.
På konferansen ble Jorid Hovden fra Faggruppa for distriktskvinneforskning og utvikling i Alta valgt til leder av den nye foreningen, mens Bjørby ble valgt inn som eneste mannlige styremedlem. Nå starter foreningens sju styremedlemmer sitt arbeid for blant annet å synliggjøre kjønnets betydning i vitenskap, kultur og samfunn, skape møteplasser for ulike retninger innen kjønnsforskningen, bygge ut samarbeidet med internasjonal kvinne- og kjønnsforskning, fremme formidling av forskningen og skape bedre økonomiske vilkår for den.
– Et viktig utgangspunkt for interimstyret var nettopp å diskutere hva som skulle være meningen med en slik forening, sier Bjørby om foreningen, som er åpen for både politikere, kvinneaktivister, byråkrater, journalister og selvfølgelig forskere fra hele landet.
Mangfoldig forskningsfelt
På den første nasjonale, tverrfaglige kvinne- og kjønnsforskningskonferansen i Norge i dette årtusenet “Sjumilsstøvler med sidesprang”, ble kvinne- og kjønnsforskningens status i landet diskutert fra mange forskjellige vinkler, med perspektiv både innenfra og utenfra. Hva har blitt gjort til nå? Hvordan ser det norske samfunnet på kvinne- og kjønnsforskning? Det avslørte at mange mener at det eksisterer et formidlingsproblem mellom teoretiske forskere og publikum. Pål Bjørby er tildels oppgitt over problemstillingen.
– Likestillingsombud Ingrunn Yssen var ganske utfordrende. Hun forlangte at vi forskere må lære oss å tabloidisere. Men ofte er problemstillingene og den teoretiske debatten svært innviklet og lar seg ikke redusere til spissformuleringer. Det vil si at det må kunne forlanges at også ikke-akademikere må satse noe for å få en forståelse av fagområdet og de teoretiske perspektiver som gjelder der, mener Bjørby, som var overrasket over Yssens tilbakelente, ironiske holdning til forskningen.
– Hvorfor skal forskerne stå til rette hele tiden. Hvordan skal det bli tid til å arbeide seriøst, hvis det hele tiden forlanges at vi skal kaste oss på den norske tabloidbølgen. Resultatet av noe slikt ser vi eksempler på hver uke i norske medier, sier han.
En annen ting som kom fram på konferansen var at det eksisterer gnisninger mellom kjønnsteoretisk og mer etablerte kvinneforskning. Bjørby måtte i forberedelsene av konferansen arbeide for at en del av konferansen skulle ta for seg post-strukturalistiske, feministisk teoretiske begreper omkring ordene kvinne, kjønn og seksualitet, i et forsøk på å bygge bro mellom radikal feministisk teori og kvinneforskningens mer pragmatiske sosialpolitiske holdning.
– Dette skillet kan også kan fungere fruktbart, sier Bjørby.
Få menn
Forholdet mellom kvinne- og mannsforskningen i Norge er heller ikke blant de aller hjerteligste. Ifølge Bjørby etableres det nå en mannsforskning som ser ut til å glemme at den skylder kvinneforskning og feministisk teori en god del.
– Teoretisk sett er det ikke innenfor norsk mannsforskning man i dag møter den mest utfordrende kjønnsteoretiske forskningen. For eksempel glimrer angloamerikansk lesibian/gay kjønnsteori med sitt fravær. Den norske mannsforskningen må passe seg for ikke å forbli ukritisk heterosentristisk foranket, sier Bjørby, som var en av fire menn blant 150 deltakere på konferansen.
– Det er beklemmende, men også betegnende, sier Bjørby, som samtidig ser det som en utfording,
– Norge ligger langt bak med å få etablert kjønnsforskning som fag, sammenlignet med andre vestlige land, fortsetter han.
UiB må satse
Bjørby ønsker å understreke at UiB allerede forstått viktigheten av kjønnforskning, gjennom for eksempel etableringen av semesterfag i kvinne- og kjønnsteori (KVIK), som et samarbeid mellom Filosofisk institutt og Seksjon for allmenn litteraturvitenskap, og det påtenkte kjønnstudieløpet. Kjønn som analytisk kategori er ifølge Bjørby et viktig moment i utformingen av enhver form for forskning.
– Kjønn bør eksistere som en kategori på lik linje med andre sentrale kategorier. Det eksisterer fremdeles en manglende forståelse for viktigheten av dette innefor de akademiske fag. Slik det er nå blir mange kvinne- og kjønnsforskere bare klappet på hodet og forskningen som bedrives nedvurdert til det politiske og personlige. UiB bør holde seg for god til en slik type ghettofisering. Mye av kvinne- og kjønnsforskningen som foregår er høyst legitim, interessant og god, sier Bjørby, som har mye arbeid foran seg i den nye Forening for kvinne- og kjønnsforskning.
Arbeidsprogram og handlingsplan må være klart innen 15. juli. Bjørby ønsker å begynne med å se på hva som kan bygges ved UiB og hva miljøene her kan bidra til i en slik landsomfattende organisasjon.
– Jeg håper vi kan ha et bergensseminar til høsten og at der blir debatt, dialog og oppmuntring til ny forskning og ny skriving omkring de kjønnsteoretiske problemstillingene, sier han.