Navn: Jan Reinert Karlsen (37)
Ny jobb: Førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori
Tidligere jobb: Forsker ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Utdanning: Hovedfag i filosofi og doktorgrad i medisinsk etikk
– Hva går den nye jobben din ut på?
– Jeg utvikler og koordinerer de nye ”dannelsesemnene”, Sentrale spørsmål i forskning og samfunn (VIT210-213). I tillegg er jeg leder for Dannelsesutvalget ved UiB.
– Har du en jobb hvor andre ansatte vil komme mye i kontakt med deg?
– Ja! Når man jobber ved Senter for vitenskapsteori er man så heldig at man er relativt mye i kontakt med de ulike miljøene ved UiB. Som faglig koordinator for Sentrale spørsmål i forskning og samfunn har jeg også kontakt med toppforskere og -forelesere som underviser på emnene. Jeg er hele tiden på utkikk etter flere dyktige formidlere som ønsker å bidra til å bygge opp et flerfakultært møtested for studenter ved UiB og bedre den akademiske breddedannelsen. Som leder av det nyopprettede Dannelsesutvalget ved UiB ønsker jeg å tilrettelegge for en bred dialog om det eksisterende og det videre dannelsesarbeidet ved UiB. De som ønsker å bidra, enten det er i forhold til emnene eller utvalget, må mer enn gjerne ta kontakt! Jeg liker også kaffe og kommer gjerne på besøk ved de ulike enhetene for å diskutere og lære.
– Hvordan trives du så langt?
– Jeg trives uforskammet godt, til tross for at det til tider er litt frustrerende å bygge opp nye undervisningsopplegg og få dem til å fungere på en god måte. Kontakten med studentene er også veldig oppløftene!
– Hvorfor ville du ha denne jobben?
– Jeg finner intellektuelt arbeid som ligger i skjæringspunktene mellom vitenskap og samfunn, forskning og undervisning, naturvitenskap og humaniora, verdi og fakta, som skjerpende filosofisk og givende personlig. Da er miljøet ved Senter for vitenskapsteori stedet å være for meg.
– Hvilke utfordringer forventer du at jobben vil gi deg?
– Som nyutnevnt leder for Dannelsesutvalget ved UiB regner jeg med at jeg må gå noen runder med å overbevise om at vi verken ønsker en restaurering av et borgerlig dannelsesideal eller at dannelsesemnene er utviklet for å erstatte dannelsen ved de ulike fakultetene. Dannelsesemnene er et kunnskapsmessig og pedagogisk laboratorium for å kritisk diskutere globale utfordringer karakterisert ved stor grad av kunnskaps- og verdimessig kompleksitet over flerfakultære, faglige skillelinjer. Det er ikke en erstatning for faglig akademisk dannelse, men muliggjør noen viktige erfaringer for studenter og ansatte som de ulike fagmiljøene i forlengelsen kan dra nytte av i egen undervisning og forskning. Sånn, da var det sagt.
– Er det noen spesiell grunn til at du ville jobbe ved UiB, eller var det tilfeldig?
– Det var neppe tilfeldig. Senter for vitenskapsteori ved UiB er, i tillegg til å være et forsknings- og undervisningsmiljø i internasjonal klasse, et utpreget medmenneskelig og profesjonelt arbeidssted, ikke minst takket være vår eminente administrasjon og ledelse. I tillegg ønsket de at jeg skulle flytte fra Oslo til Bergen for å koordinere og utvikle dannelsesemnene, så de er heller ikke risikoavverse.
– Hva har du gjort den første tiden i jobben?
– Jobbet alt for mye og kommet over min første allergiske reaksjon ovenfor ordet ”dannelse”. Den har nå blitt erstattet av en nysgjerrighet om hva dannelse kan bety i en tid der kunnskapsproduksjonen er så mangfoldig, uensartet og uoversiktlig som den er i dag, og hvor den samtidig dominerer og blir dominert av så mange ulike samfunnsområder med deres utfordringer og interesser.
– Har du noen ambisjoner om å få til store endringer for ditt ansvarsområde i forhold til slik det har blitt gjort tidligere?
– Både Sentrale spørsmål i forskning og samfunn og Dannelsesutvalget ved UiB er nye konstruksjoner og ambisjonen er derfor mer å få dem til å fungere på en god nok måte, enn å endre på noe eksisterende. Som leder for Dannelsesutvalget ved UiB føler jeg et spesielt ansvar for å stille spørsmål og diagnoser og tilrettelegge for dialog, men selve ansvaret for dannelse ved UiB kan selvsagt aldri kokes ned til ett enkeltmenneskes ansvar, hvilket betyr at det aldri kan løsrives fra det ansvaret hvert enkelt menneske – enten man er forsker, underviser, leder, administrator eller student – har ovenfor seg selv og andre. Rent konkret: Jeg ønsker å foreslå tiltak som evner å utfordre Bologna-prosessens innsnevring av den akademiske dannelse. Jeg tenker: Til det trenger vi et epistemologisk brudd, snarere enn en historisk reversering. Hvorvidt det vil lykkes er ennå ikke gitt.
– Kan du nevne noen styrker og svakheter ved UiB, og er det noen sider du kan tenkte deg å bidra til å endre?
– UiB er i en privilegert stilling som det største breddeuniversitetet utenfor hovedstaden. Dette gjør at avstanden til den politiske og økonomiske makten i Oslo oppleves som mindre aksentuert og den akademiske friheten erfares derfor som noe større, kanskje særlig innenfor mine fagfelt. Vi har også en ledelse som ikke bare holder festtaler om dannelse, men som også iverksetter håndfaste tiltak. Det er en retning nok mange ved UiB setter stor pris på og ønsker velkommen.
– Når det gjelder svakheter, så er det to ting jeg vil nevne, uten at jeg tror disse er spesifikke for UiB. For det første er det en tendens i retning av at studentene opplever seg selv mer som elever enn studenter og at de oppfører seg deretter, enten fordi vi behandler dem slik, eller at selve systemet tilrettelegger for at det skal være sånn. Hvis denne identitets- og språkforskyvningen skyldes at kravene har blitt drastisk senket, er dette et faresignal som den akademiske kulturen må ta seriøst. Opplever, for eksempel, dagens studenter overgangen fra videregående til universitet som langt mindre utfordrende faglig og intellektuelt enn det studenter gjorde tidligere?
– For det andre og i forlengelsen av spørsmålet om system, så synes jeg vi i større grad bør spørre oss selv hvorvidt selve systemet, med sin dreining mot produksjon, administrative mekanismer og incentiver hentet fra butikkhyllene, gagner menneskene i det lange løp og det samfunnet universitetet er en del av og må være en del av for å ha sin misjon. Hjelper virkelig et slikt system oss til å bli gode forskere, studenter, undervisere, formidlere eller administratorer, eller kunne vi vært langt bedre under andre forordninger? Dette spørsmålet avhenger selvsagt av hva vi mener med ”god”: Er det universitetet selv eller er det en politisk maktelite som bør ha definisjonsmakten over hva dette begrepet skal inneholde? Hvis det er det første, hva mener vi selv det bør inneholde i dag? Hvis det er det siste, på hvilken måte kan vilkårene for akademisk frihet da oppfylles?
