Under det første møtet på hotell Neptun, 30. september, var det tydelig at deltakerne, både mentorene og adeptene syntes dette var et veldig spennende prosjekt. Hvem hadde blitt koblet med hvem, og hva ville komme ut av samtalene?
Mentor-ordningen har lenge vært vurdert som et godt likestillingstiltak, og ut fra erfaringer fra blant annet Universitetet i Oslo og NTNU, har en prosjektgruppe utarbeidet et eget opplegg for Universitetet i Bergen. Prosjektleder, likestillingsrådgiver Anne-Marit Skarsbø, understreket imidlertid at dette er en kontinuerlig prosess, der deltakerne selv spiller en viktig rolle. Mentoren skal ikke være noen faglig veileder, men fungere som en rådgiver og samtalepartner på andre områder som adeptene er opptatt av. Det kan for eksempel være problemstillinger knyttet til arbeidsmiljø, familie eller karrierevalg.
– Prosjektet har foreløpig en varighet på ett år og i løpet av dette året forplikter «parene» seg til å møtes cirka en gang i måneden. I tillegg vil det bli arrangert fellessamlinger midtveis og i avslutningsfasen. Det vil også være aktuelt å samles til temamøter eller til egne adept- og mentorsammenkomster, sier Skarsbø.
«Utenfor sitt naturlige felt»
Prosjektets mål er å øke rekrutteringen av kvinner til forskning og undervisning, samt bidra til å endre organisasjonskulturen ved å avdekke kjønnsbarrierer og endre holdninger til kvinner i akademia.
8.september 1882 ble Cecilie Thorsen, som første kvinnelige student, immatrikulert på Det kongelige Fredriks universitet. Motstanden var stor, spesielt i det medisinske miljøet. Mange følte seg truet, samtidig som de mente at kvinner lett kunne tape sin kvinnelighet ved å utvikle sitt intellekt. Ved å bli tatt opp ved universitetet gikk de langt utenfor sitt naturlige felt, hevdet de. Dette er 120 år siden, og blant studentene er kvinnene nå i flertall. Det er en høy kvinneandel på stipendiat-nivå også, men av professorene utgjør de likevel bare 13 prosent. En undersøkelse gjort i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen av Elisabeth Rogg, kalt «Lyst, lidelse og legitimitet - om kjønnsmakt og likestilling i akademia», avdekker at fremdeles er det noen som mener at kvinner ikke egner seg som forskere.
«Internasjonalt er forskeren enten en mann med hjemmeværende kone, eller en kvinne uten familie. En ordentlig forsker må jobbe med lidenskap og være dedikert til sin virksomhet. Her er ikke rom for mye annet i livet», hevdet en av professorene i undersøkelsen. De mannlige professorene klassifiserte også sine kvinnelige kandidater som beskjedne, usikre og ute av stand til å skille mellom seg selv og sitt arbeide. Bare den kvinnelige professoren kaller dem ambisiøse.
Deltakerlisten til mentorprosjektet viser imidlertid at svært mange mannlige professorer er opptatte av å gjøre noe med situasjonen. Av de nitten som ville være mentor er 11 menn.
Bygge nettverk
Til tross for en betydelig innsats gjennom flere år har det altså ikke lykkes å øke rekrutteringen av kvinner til førstestillinger og professorater i særlig grad. Da EFTA-domstolen i fjor slo fast at øremerking av stillinger ikke er lovlig, måtte man konsentrere seg om andre virkemidler.
– Det ser ut til at overgangen fra rekrutteringsstilling til fast stilling er en sårbar og avgjørende fase hvor mange kvinnelige forskertalenter forsvinner fra universitetet. Vi håper at mentorordningen kan bidra til å gi dem innsikt i organisasjonens formelle og uformelle strukturer, bygge nettverk og motivere og forberede dem til å kvalifisere seg for faste stillinger, sier Skarsbø.
Professor i sam.pol, Stein Kuhnle, som er med i prosjektgruppen, mener at nettverksbygging er enda viktigere nå som Forskningsrådet og andre finansieringskilder helst kanaliserer penger til store forskningsgrupper.
Mentor-oppgaven er ikke et betalt oppdrag, men Skarsbø og Kuhnle mener professorene som deltar vil få bedre innsikt i rekrutteringsprosessene ved universitetet, i tillegg til at det kan være en spennende personlig erfaring.
Grunnen til at man har valgt å koble folk fra ulike fagmiljøer er først og fremst at man vil unngå lojalitetskonflikter.
– Fagmiljøene er ofte preget av en konkurransesituasjon, og det kan være godt å snakke med noen som ikke er en del av dette. Vi håper også at prosjektet kan bygge nye og fruktbare nettverk på tvers av fakultetsgrensene.
Nyttig med et nytt blikk
Mens man på Universitetet i Oslo tok i bruk personlighetstester for å koble mentor og adept, har prosjektgruppen ved UiB basert seg på intervju av adeptene. De fleste av parene hadde ikke truffet hverandre før den første fellessamlingen på Neptun. Stipendiat ved Institutt for medievitenskap, Hilde Arntsen, hadde imidlertid tatt en kikk på nettsiden til sin utpekte mentor, og spottet kjemiprofessor Einar Sletten allerede i den første pausen.
Sletten er gift med en professor og husker hvordan hun ble tatt for å være assistenten hans, da de jobbet sammen i USA på slutten av 60-tallet.
– Og det til tross for at hun var mye dyktigere enn meg! Tidene har heldigvis endret seg, men jeg forstår jo at kjønnsbarrierer fremdeles eksisterer på noen områder, sier Sletten, som har erfaring fra ulike bedømmelseskomiteer og den nasjonale opprykkskomiteen.
– Jeg kan vel gi noen råd på bakgrunn av dette. I tillegg synes jeg det er viktig å oppfordre til selvstendighet.
Arntsen mener at kvinner gjerne er for selvkritiske. Hun synes også det er vanskelig å få kabalen til å gå opp med avhandling og familie og tror det kan bli veldig interessant å snakke med Sletten, selv om han ikke skal gi faglig veiledning.
– Alle har jo sine faglige nettverk. Det kan være nyttig å få et annet perpektiv uten disse bindingene. Jeg tror det kan bidra til at jeg ser ting klarere og blir mer bevisst på situasjonen, sier Arntsen.
Under samlingen presenterte UiO-professor Dorthe Juul Holst og stipendiat Ulla Stang Dahl sine erfaringer fra mentor-ordningen i Oslo. Begge mente de hadde fått noe ut av prosjektet, selv om Stang Dahl ikke trodde det vil hjelpe henne i forhold til ansettelser.
– Jeg tror likevel prosjektet kan ha en viss effekt på sikt fordi adeptene får større innsikt i organisasjonen, samtidig som mentorene vil få øynene opp for de problemer som kvinnelige stipendiater står overfor. Slik sett kan nok denne ordningen føre til en kulturendring.