– Ønsker ikke å fremstå som klovner

Over to tusen norske forskere har fått spørsmål om sine publiseringsvaner i perioden 1998-2000. Tallene som Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) samlet inn viser at bare en tredjedel av forskerne har bidratt i samfunnsdebatten gjennom for eksempel avisinnlegg. Halvparten har publisert populærvitenskapelige artikler. Forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er dobbelt så aktive som sine kolleger på fagområdene naturvitenskap, medisin og teknologi. De forskerne som ikke kan vise til allmennrettede publikasjoner er også mindre aktive når det gjelder vitenskapelig publisering.

På bakgrunn av NIFU-rapporten skriver Forskning.no at «forskerne skyr offentligheten». Gjør de det?

– Vi forskere er opptatt av kvalitetssikring og at det vi sier skal kunne reproduseres - det gjør også at vi blir svært selvkritiske. Det er vanskelig å beholde den faglige integriteten og samtidig tilfredstille medias krav til spissing og forenkling,. Vi ønsker jo ikke å fremstå som klovner, sier prorektor Rune Nilsen, som selv har noen negative opplevelser med journalister som har gjort ham skeptisk.

– Da jeg jobbet i Afrika med aidsproblematikk, hadde jeg mye kontakt med media. En gang da la jeg frem fakta og informasjon til en journalist spurte han om jeg ikke hadde noe mer «smashing» å komme med. Noe med seksualvaner for eksempel. Slikt går det jo ikke an å forholde seg til.

Nilsen mener man skal sette krav til de vitenskapelige ansatte når det gjelder forskningsformidling, det er en del av samfunnsoppdraget til universtitetet. Men han mener man må skille mellom dette og generell deltakelse i samfunnsdebatten.

– Forskere er ikke spesielt geniale. Vi er normalt utrustete mennesker som systematisk har jobbet innenfor et fagfelt. Hvis noen har sterke meninger som de vil fremme i samfunnsdebatten er det selvfølgelig bra, men dette er ikke noe vi trenger å oppfordre til. Formidling av egen forskning er viktig, og ikke minst at miljøet og institusjonen ser på dette som et teamarbeid hvor andre og ikke minst vitenskapsjournalister er med. Hittil har vi som institusjon kanskje ikke vektlagt denne formen for kunnskapsforvaltning godt nok, men opprettelsen av en ny formidlingsavdeling vil for eksempel være med på å synliggjøre denne oppgaven. Mens mange journalister har ingressen klar før de møter forskerne, skal informasjonsmedarbeiderne bistå forskerne og samarbeide med dem, sier Nilsen og legger til at den nye forskerutdannelsen vil legge stor vekt på formidlingsaspektet.

– Men samtidig hjelper det jo lite hvis vi bare har VG-journalister, og nesten ingen forskningsjournalister å forholde oss til der ute, sier Nilsen.