– Jeg er redd for å dø alene. Jeg ønsker en hånd å holde i.
Det sier en eldre kvinne i filmen kommunikasjonsrådgiver Marion Solheim har laget. Filmen ble vist under åpningsseminaret for det nye Senter for alders- og sykehjemsmedisin fredag.
Men selv om denne kvinnen, og trolig mange andre, ønsker å få avslutte livet i sitt eget hjem, er det ikke slik i dag. 45 prosent av det norske folk dør i dag på sykehjem, 35 prosent dør på sykehus, mens de siste 15 prosentene dør hjemme.
Samhandlingsreformen
Det nye senteret som UiB og GC Rieber Fondene nå skal opprette har forskning, undervisning og implementering I fokus. Senteret vil være tilknyttet Institutt for samfunnsmedisinske fag ved UiB.
– Det handler om å realisere samhandlingreformen, sa førsteamanuensis Bettina Husebø, som skal lede senteret.
– Vi må utvide underviningsarenaen til både sykehjem, helsestasjoner og fastleger. Det er ikke nok å forske på disse pasientene, vi må også implementere forskningen.
Husebø ønsker å gi de eldre en verdig alderdom. Hun ønsker en nasjonal standard for omsorg ved livets slutt, og hun mener både medikamenthåndtering, etiske prioriteringer og hjemmebasert behandling må satses på.
Vil ha frem de unge
– Vi har allerede mange forskningsprosjekter knyttet til senteret. Vi har ti doktorgradsstipendiater og fire postdok, sa Husebø.
Norge har i dag 90 spesialister på geriatri. Sverige har 600. Noe av det Husebø også mener man må satse på, er å få frem unge, dyktige forskere innen dette fagfeltet. Allerede i januar starter tverrfaglige seminargrupper for mastergradsstudenter, doktorgradsstipendiater og postdok.
Tverrfaglighet er et stikkord for Husebø. Medisin, odontologi, farmasi, ernæringsvitenskap, fysioterapi og musikkterapi er bare noen av samarbeidspartnerne.
Viste til de gamle distriktslegene
– Alle omsorgsarbeidere hadde hatt godt av å lese om de gamle distriktslegenes arbeid, sa professor emeritus Ole Dridrik Lærum i sitt foredrag.
Han fortalte om den gang legeyrket var et kall – for både mann og kone. Man hadde døgnvakt, og ble viktig i lokalsamfunnet der man virket.
– Det var sterke bindinger mellom legen og lokalsamfunnet. Denne bindingen gikk begge veier, sa Lærum.
Aldring var ikke noe distriktslegene hadde spesielt fokus på, det var noe som var selvsagt. Ofte var det familiene som tok seg av de eldre. Noen kom på kår, men for de verst stilte var det bare en utvei: Fattigkassa. Det var siste utvei - og en stor skam for de fleste.
I 1901 var det 153 distriktsleger og like mange kommuneleger i Norge. I dag er tallet på leger 25 000. Men det er ikke lenger slik at man kan gjøre som den eldre mannen på Voss. Han stoppet distriktslegen som var på vei til en pasient. Han hadde fått slik kløe, klaget mannen, og fikk til svar: Er ikke du kommet på kår? Da har du vel tid til å klø deg!
– I dag har man mindre tillit til legen. Og samtidig må man forholde seg til en hærskare av helsearbeidere som vrimler forbi, sa Lærum.
Musikkterapi retter seg også mot eldre. Musikkterapi er derfor ett av mange fagfelt som skal være med i det nye senteret. Studenter fra musikkterapistudiet fikk opptre under åpningsseminaret.
