– Det er enormt inspirerende å skrive sammen med andre. Jeg oppfordrer alle til medforfatterskap mellom kolleger, sier Ann Nilsen.
Praktisk medforfatterskap
Nilsen som er sosiologiprofessor og prodekan ved SV-fakultetet mener at medforfatterskap også har praktiske fordeler.
– Slik akademia har utviklet seg har det blitt mindre tid til egen forskning. En monografi krever mye tid til fordypning, og det må fortsatt være tid til slike publikasjoner. Men det utelukker ikke at en kan få gjort mye mer dersom man samarbeider. Skriverprosessen går lettere når man kan sende et manus fra seg til en medforfatter for nye innspill, sier Nilsen.
Myten om den ensomme forfatter som sitter for seg selv og skriver står for fall, også innefor samfunnsfagene.
– Selv om det finnes et selvstendighetskrav innen samfunnsfagene, får en alltid hjelp av noen i skriveprosessen. En monografi inneholder alltid tankegods fra andre enn forfatteren, og artikkelskrivning foregår ofte samarbeid i faglige fora før tidsskriftspublisering, sier Nilsen.
Vanskelig å sammenligne
Hun vil likevel ikke sammenligne SV-tradisjonen med medisin- og naturfagene. Nilsen trekker frem et eksempel fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MN) hvor 317 medforfattere var oppført i samme artikkel, i partikkelfysikk.
– Dette virker svært fjernt fra vår fagtradisjon. I samfunnsfagene er oftest medforfatterskap et samarbeid som foregår over hele forskningsprosessen, og hvor alle bidrar skriftlig. Hos oss er det utenkelig at de samme problemene som man så i Sudbø-saken vil oppstå. Der kunne medforfattere trekke seg uten å bli stilt til ansvar, sier Nilsen.
Nilsen synes uansett det er vanskelig å sammenligne ulike fakultet og fagtradisjoner.
– Medforfatterskap inngår i en større ramme innen medisin og naturfagene. Det er ikke bare et forskningssamarbeid og vennskap som går fløyten hvis noe går galt. Det kan også være at spørsmål om ære og enorme summer står på spill, mener Nilsen.
