Den arabiske våren. Syrizas valgseier i Hellas. Partiet Podemos’, også det på venstrefløyen, fremgang i Spania. Felles for disse tre, og også for andre opprør, er at det har utspring i sosiale bevegelser. Det hevder Alf Gunvald Nilsen, førsteamanuensis i sosiologi, og Laurence Cox, førsteamanuensis ved National University of Ireland. Sammen har de skrevet boken «We make our own history: Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism», og onsdag arrangerer de seminar på Sosiologisk institutt med boken og situasjonen i Europa som tema.
Fant ikke svar
Boken blir innledet med et sitat fra Karl Marx: «Menneskene skaper sin egen historie, men ikke som de selv vil, men under betingelser som er gitt og overført fra fortiden».
Tittelen peker mot akkurat dette sitatet.
– Vi mener at marxistisk teori kan bidra til relevante analyser av sosiale bevegelser. Marxisme kan være et redskap i samfunns- og maktanalyse, sier Nilsen.
I boken peker de på sosiale bevegelser som sentrale i å forklare sosiale endringer.
De to forskerne har jobbet sammen om denne boken i ti år. De har begge bakgrunn som aktivister, og beskriver i forordet hvordan de hver på sin kant arbeidet for å forstå, finne strategier og perspektiver.
– Vi strevde med å finne svar på de spørsmålene vi hadde. Men vi fant ut at marxisme kan være en fornuftig innfallsvinkel, sier Nilsen.
Ulike typer kunnskap
– Hvor viktig er deres egen bakgrunn som aktivister?
– Det har vært en forskjell mellom forskere og aktivister. Mye av vårt arbeid med denne boken har vært motivert av å bryte med dette mønsteret ved å jobbe med marxistisk teori på en måte som kan bringe frem perspektiver som er relevante for bevegelser som forsøker å skape sosiale og politiske endringer, sier Cox.
Han sier at konvensjonell forskning på sosiale bevegelser har tendert til å si veldig lite som er av strategisk nytte for aktivister i sosiale bevegelser, og forteller at etter at forskerne skrev boken, har han blant annet blitt kontaktet av klimaaktivister som sier at de kjenner seg igjen i det de skriver.
– Dersom universitetet har kunnskap som man bare kommuniserer med seg selv, får man det vi på engelsk kaller «hot house flower». Det er viktig å få frem ulike typer kunnskap, legger han til.
Cox er også opptatt av at det ikke bare er de med akademisk bakgrunn som skal kunne danne en teori.
– Hva er egentlig en teori? Det kan også være kunnskap aktivistene benytter når de mobiliserer, men det skjer på utsiden av de vanlige kanalene.
Partiprogram på konvolutt
Men hva er det egentlig som skjer når man får en sosial bevegelse? Det er ikke et enkelt spørsmål å svare på. Men det må være et ønske om å endre noe, mener Cox. Han viser til opprøret i Spania. Aktivistene hadde inntil nylig avvis partipolitikk som strategi for å få til sosial endring.
– Det hadde ikke vært mulig uten at det lå en sosial bevegelse til grunn. Partiet ble mer eller mindre dannet på baksiden av en konvolutt, sier forskeren.
Nilsen sier at bevegelsene er satt sammen av ulike sosiale grupper som finner ut at de har et felles problem – og at denne dynamikken knytter seg til de sosiale konsekvensene av nyliberal nedskjæringspolitikk.
– Dersom man ser på opprørene i flere europeiske land, men også i Kina og Latin-Amerika, finner man at det er mange ulike grasrotorganisasjoner som er representert.
Nilsen er kritisk til det mediebildet som vises.
– Det blir blant annet sagt at det er middelklassen som er viktigst i opprørene. Hvem er middelklassen? Snakker man her om noen med en akademisk grad? I Tahir-opprøret i Egypt var blant annet arbeiderklassegrupper viktige, og fra USA kjenner vi til grasrotgrupper fra fattige og overveiende afroamerikanske bydeler. Disse gruppene har vært avgjørende for at disse bevegelsene har blitt så store som de har blitt, sier førsteamanuensisen.
Han sier også at selv om en del av aktivistene er unge, er altså gruppene langt mer sammensatte enn som så.
