Min interesse for Nilen – den er så lang at snur man elven og strekker den ut vil den renne fra Nordpolen til Kairo – startet ikke med en åpenbaring eller en utlysning fra Forskningsrådet, men med en skjellsettende hendelse. Jeg hadde flyttet fra Oslo til Bergen. Det var høsten 1981, og jeg var helt uforberedt på det vannsjokket jeg skulle oppleve.
Jeg var en fattig student og hadde derfor bare råd til en gammel folkevogn med rusthull i gulvet. Når det regnet måtte jeg derfor dra på meg gummistøvler for ikke å bli våt når jeg tråkket på pedalene. Jeg tenkte ikke noe særlig på det de første ukene.
Regnkystens hovedstad
Men så – det var en mørk morgen i november – satt jeg fremoverbøyd for å kunne se veien mellom Fantoft og Universitetet gjennom ruten, kastet jeg også et blikk ned på føttene. Da jeg så gummistøvlene slo det meg plutselig at jeg hadde gått med støvler nesten hver eneste dag siden jeg kom til byen. Få steder er vakrere enn Bergen i sol, men den høsten høljet det ned i det jeg etter hvert begynte å kalle den skandinaviske regnkystens hovedstad.
Jeg løp opp trappene til «Kroken» utenfor lesesalen. Jeg ville snakke om hvordan dette vannlandskapet påvirket våre liv, våre sosiale vaner, vår klesstil, barnas leker o.l, men de andre bare trakk på skuldrene. Hva var det jeg var så opphisset for? For dem var regnet blitt normalt, en irritasjon kanskje, men ikke noe objekt for refleksjon om samfunnet og definitivt ikke noe tema for forskning.
Samtidig hadde jeg begynt å studere Midtøstens historie. Jeg leste om islam og arabisk nasjonalisme, og det konfliktfylte forholdet til Europa. Ikke lenge etter dro jeg på min første reise til Egypt og Sudan. Jeg befant meg nå i en helt annen verden – en verden hvor det kunne gå flere år mellom hver gang det falt én regndråpe. I Nubia foregikk alt samfunnsliv på de uhyre smale breddene langs elven.
Et langt, vått kyss
Khartoum lå akkurat der Den hvite og blå nil møtes, i historiens lengste og våte kyss, som en arabisk poet har kalt det. Jeg oppdaget til min store overraskelse at den historiske litteraturen om Sudan til tross for dette i svært liten grad var opptatt av Nilens betydning. Jeg mistet interessen for sufisektene og ble mer og mer opptatt av forholdet mellom elv og samfunn.
Det var da jeg kom hjem til Bergen, og en dag gikk over Puddefjordsbrua – mens regnet pisket meg i ansiktet og paraplyen vrengte seg – at jeg tok beslutningen som kom til å styre min forskning og dermed mitt liv: jeg måtte forstå vannets rolle, i samfunnet, i religionen, i mytene. Jeg bestemte meg for å se bort fra alle argumentene mot å bli forsker; det er et ensomt liv, det er som regel dårlig betalt, og er uant arbeidskrevende.
Da jeg snakket om Nilens betydning sa mine medstudenter: Ja, det er lett å forstå at vannet i Midtøsten er viktig. Jeg svarte: Men det er like viktig i Bergen, det er faktisk like viktig overalt, for vannet er den eneste ressursen som alle samfunn til alle tider har vært tvunget til å forholde seg til og utnytte. Og de har alltid gjort det på ulike måter fordi vannets måter å renne i samfunnet på alltid varierer. Denne samtidige kombinasjonen av det universelle og partikulære og kontrollerbare er unik, og derfor også teoretisk svært spennende.
Globalt og sammenhengende
Slik jeg nå forsto vannspørsmålet, måtte det studeres i et globalt, sammenlignende perspektiv. Nasjonalstatenes grenser ble ikke irrelevante, men mindre betydningsfulle fordi den hydrologiske sirkel simpelthen neglisjerer dem.
Forskningsrådet var ikke interessert i disse spørsmålene og hadde ingen program som fanget inn tematikken, og jeg fikk som svar at forholdet vann og samfunn var uten politisk relevans eller at temaet ikke hadde tilstrekkelig fokus på kvinner eller fattigdomsbekjempelse. Jeg hadde altså ingen ressurser, men måtte ut i verden for å finne svar. En uvant allianse mellom NRK Hordaland og Universitetet i Bergen ble redningen. De ville ha forskning formidlet på TV.
Fra Himalaya til Jæren
Dette var begynnelsen til flere TV-dokumentarer om samfunns forhold til vann. Arbeidet brakte meg fra isbreer i Himalaya i 5000 meters høyde, til underjordiske kanaler i Oman, til fossene i Tyssedal og møllene på Jæren og til mange titalls land, og oppdaget at vannet var en nøkkel til å oppdage sider ved samfunn som mye normalvitenskap ikke var interessert i eller oppdaget.
Vanligvis skriver forskere for andre forskere, og det må være forskerens viktigste formidlingsarena. Men vitenskapelige artikler er også formidling, og erkjennes det, blir det lettere å forholde seg kritisk til hvordan rutinisert fagfelleformidling skaper konvensjonalisme i problemstillinger, begreper og språk.
NRK Hordaland tenkte i retning av “Vestlandsrevyen” og i beste fall et stort nasjonalt TV-publikum. Jeg innså at dette ville kreve andre og mer overgripende problemstillinger enn hva fagmiljøet normalt forventet.
Lag TV for verden
Men jeg gikk lenger, og sa fra første dag at vi burde lage TV for verden: En egyptisk bonde, en kineser, en professor i Norge, og en børsmegler i USA skulle finne serien overraskende og interessant; og alle skulle lære noe nytt om vannets rolle i sitt land. De så rart på meg, naturligvis, for ingen av oss tenke da at filmen noen gang skulle vises utenfor Norge. Ideen var at en slik viljesakt kunne skape en original analyse og fortelling.
Ved å tenke meg slike innbilte mottagere av forskningen, ble den og filmprosessen annerledes; stedene vi filmet og spørsmålene vi reiste ble valgt innenfor et nytt fortolknings- og sammenligningsunivers. Selve prosessen – å se alle disse vannverdnene gjennom kameraøyet, så å si – ga meg en global oversikt og et mer presist blikk for variasjoner i vann-samfunnsrelasjoner. Den kommunikative situasjonen som TV-mediet plasserte meg i, påvirket altså selve forskningsprosessen, fra start til slutt.
Formidling blir nesten alltid oppfattet som forenkling av utført forskning. Et slikt mekanisk syn på forholdet mellom forskning og formidling banaliserer både forskningens og formidlingens vesen, og fratar begge et mulig potensial for fornyelse.
Dernest oversees det faktum at ingenting krever mer av forskningen enn sammenfatning av hva man har oppdaget. Dette skjematiske synet på forholdet mellom forskning og formidling dominerer totalt, fordi det legitimerer forskning som politikkens fortsettelse med andre midler; og det samsvarer med en uholdbar selvforståelse hvor forskning pr. definisjon er mer sann enn annen formidling av viten.
Har gitt liv til millioner
Betydningen av å være klar over formidlingen som en del av selve forskningsprosessen blir tydelig på en annen måte når det gjelder Nilen. I flere tiår har jeg på ulike måter forsøkt å rekonstruere denne helt spesielle livslinjens historie og biografi. Det er en elv som hvert eneste sekund, dag etter dag og i generasjon etter generasjon har gitt liv til millioner av mennesker og skapt bestemte muligheter og begrensninger for utvikling av samfunnene som har oppstått i dens omgivelser.
Den er den mest varierte av alle elver; den har sildret stille gjennom utilgjengelige urskoger der sollyset aldri når, styrtet brølende ned vulkanske fjell, krysset verdens største sump, og snodd seg lenger enn noen annen elv gjennom ørkener på vei fra det indre av Afrika til Europas utkant.
Den har vært arena for noen av historiens viktigste øyeblikk. Langs den vandret mennesket ut fra Afrika og befolket kloden. Den fraktet steinene til pyramidene og skapte faraoenes Egypt, Nil-kulten konkurrerte med kristendommen om makten rundt Middelhavet for 2000 år siden.
Kampen om Nilen brakte Europa på randen av krig på slutten av 1800-tallet og bidro til Folkeforbundets sammenbrudd på 1930-tallet, og spillet om Den høye dammen utløste Suez-krisen og den europeiske kolonialismens sammenbrudd på 1950-tallet. Nilen er definitivt en verdenselv.
Religiøse myter - og Ibsen
I arbeidet for å forstå Nilens rolle ble disiplingrenser irrelevante. Hydrologiske data ble like viktige som religiøse myter, og gamle tekster like viktige som geografi, ja, selv Henrik Ibsens dikt fra Egypt og Bibelens historier om elven må bringes sammen for å skape et mest mulig totalt bilde av elvens betydning.
Ingen elv er beskrevet mer enn Nilen opp gjennom historien, men det er først i det øyeblikket fortolkeren ser for seg folkegruppene og de 11 landene langs elven og deres ulike og konfliktfylte forståelse av den som mulige mottagere av sin forskning, at beskrivelsen av den kan bli både presis, ikke-partisk og ha håp om å skape innsikt som aktørene selv ikke kan ha. Særlig gjelder det nå – da kampen om elven endres mer radikalt enn den har gjort de siste 5000 årene.
Synet av gummistøvlene mens vannet slo opp i folkevognen i Bergen ga støtet til et forskningsprosjekt uten slutt. For Nilen er bare et eksempel på et universelt fenomen, og jeg studerer nå sammenhengen mellom jordbrukets gjennombrudd i Midtøsten og den industrielle revolusjonens seier i Europa.
Foto: Colourbox
