I oppslaget “Statoil-pengar til fleire?” uttaler leder av styringsgruppen Geir Anton Johansen at Statoil legger seg lite opp i detaljer rundt prosjekt, men de venter at prosjektene skal være relevante for Statoil i langsiktig perspektiv. Dette høres bra og fornuftig ut. Et selskap som Statoil har andre virkemidler enn akademia-avtaler for å få utført kortsiktige forsknings- og utviklingsoppgaver. Et universitet som vårt bør være opptatt av de lange linjer og være istand til å ligge i forkant av samfunns- og teknologi-utviklingen. Det er naturlig at Statoil ser etter spennende, nyskapende ideer i de forskjellige universitetsmiljøene og bra at de genuint ønsker at innretning av slike midler som diskuteres her, styres av universitetene selv.
I oppslaget står det også at i tillegg til den faste avtalen om 8 millioner årlig, ble det i fjor undertegnet en tilleggsavtale på 11,4 millioner (per år?) for å sikre videreføring og vedlikehold av kompetansen etter at CIPR (Centre for Integrated Petroleum Research) ble avsluttet. Det fremgår ikke eksplisitt om denne tilleggsavtalen styres etter de samme prinsipper som nevnt ovenfor. I lys av at verden allerede har funnet mer enn 3 ganger så mye fossile energi-reserver (kull, olje og gass) som man kan brenne for å holde seg innenfor 2-gradersmålet, er det et stort spørsmål om det er i tråd med universitetets samfunnsoppgave og forskningsetiske retningslinjer å satse på forskning omkring petroleumsleting og produksjon.
Ut fra det vi i dag vet om effekter av fossil energi-forsyning, synes det ikke forskningsetisk forsvarlig å drive forskning med formål å finne mer fossilt brensel. Det kan være forsvarlig å drive forskning og utvikling på hvordan man mer kostnadseffektivt kan produsere noe av den oljen og gassen som allerede er funnet og som verden tåler. I så fall må man sannsynliggjøre at forskningen ikke fører til mer total produksjon, bare billigere og/eller renere. Ansvaret for forskningsetiske vurderinger ligger primært hos den enkelte forsker og prosjektleder. Men dette er spørsmål som angår hele universitetet. Alle ved UiB bør kunne være sikre på at institusjonelle virkemidler ikke brukes til å stimulere til eller støtte opp under virksomhet som er etisk tvilsom. Jeg ber derfor om svar på følgende:
* Sto omstilling av kompetansen til andre anvendelser sentralt i vurderingene omkring tilleggsavtalen, eller var det mest sentralt å videreutvikle petroleumsforskningen ved UiB?
* Hvilken rolle spilte forskningsetiske spørsmål ved fremforhandling og utforming av tilleggs-avtalen?
* Hvilken rolle synes ansvarlig instans for akademia-avtalen og tilleggsavtalen ved UiB at forskningsetiske spørsmål bør spille ved gjennomføring?
Verden er på full fart inn i en energirevolusjon basert på fornybar energi i kombinasjon med mer effektiv utnyttelse av primærenergi til energitjenester. Kostnadene for sol og vind-energi går raskt nedover, energisystemene blir mer fleksible og omleggingen til fornybarsamfunnet fører til bedre helse og større energisikkerhet. I praksis er nok disse driverne viktigere enn etiske betraktninger omkring CO2, klima og og solidaritet med fremtidige generasjoner. Norge henger etter med tung fossil profil både på næringsliv og investeringer og vil være sårbar for raske omstillinger. Statoil har i oppdrag å tjene penger på kort sikt til sine eiere, men satser likevel noe på hav-vind og geotermi, to områder der selskapet har spesielt relevant egen kompetanse som kan omstilles. Det er mange gode grunner for UiB til å foreslå nye tverrfakultære forskningsinitiativ rettet mot energiomstilling av både det norske og det internasjonale samfunnet. Denne omstillingen gir utfordringer for de fleste fagdisipliner. De konkrete ideene som ble nevnt fra de forskjellige fakultetene i oppslaget i På Høyden synes imidlertid alle å være knyttet til forskjellige relativt konkrete aspekter ved fortsatt petroleumsutvinning. Slik jeg forstår forutsetningene for akademia-avtalen og Statoils intensjon med avtalen, og slik jeg kjenner noen av kompetansemiljøene ved UiB, burde det ligge godt til rette for å få frem mer spenstige prosjekter knyttet til omstilling av verdens energiforsyning og bruk inkludert Norges rolle i det hele. Jeg håper de ansvarlige for akademia-avtalen legger opp til at slike mer fundamentale og langsiktige initiativ får en sentral plass i videreføringen.
Peter M Haugan
Professor ved Geofysisk institutt
(tidligere petroleumsforsker, senere polar- og klimaforsker, nå energiforsker)