Pianotantene frem i lyset
Selv om Bergen rundt 1850 var en liten by med bare 50.000 innbyggere, var det lokale musikkmiljøet stort. Her var hyppige konserter, stor omsetning på noter og instrumenter og over 160 musikklærere – overraskende nok var mange av dem kvinner.
– Visste du at den første norske som studerte musikk i Leipzig var en kvinne fra Bergen?
I forbindelse med Holbergdagene i regi av Griegakademiet og stiftelsen Griegforsk på Troldhaugen, ble det 1-3. desember arrangert en internasjonal konferanse om musikklivet på Vestlandet på 1800-tallet. Gjennom historiker Elisabeth Haavets prosjekt, blir vi blant annet kjent med de mange bergenske pianolærerinnene.
Post.doc-stipendiaten på Rokkansenteret har studert og dokumentert det bergenske musikkmiljøet på1800-tallet, og er blitt positivt overrasket over det store antall aktive kvinner, så vel som bredden og mangfoldet i musikklivet.
– Bortsett fra Grieg og Bull har byens betydning som sentral musikkarena på 1800-tallet kommet alt for lite frem. Det har vært skrevet litt om institusjoner som teateret og Harmonien, men denne forskningen sier lite om hvilket omfang musikklivet hadde. Spesielt er det de kvinnelige aktørene som har vært anonyme og det til tross 2/3-deler av alle de som studerte ved konservatoriet i Leipzig fra 1843 til første verdenskrig var kvinner. Mange av disse arbeidet som musikklærere i byen etterpå, forteller Haavet som har hatt stipend fra Forskningsrådet på dette prosjektet.
Kulturell vekstnæring
Det var da hun arbeidet med sin doktorgradsavhandling om Nina Grieg, at hun la merke til de mange musikkrelaterte annonsene i bypressen i annen halvdel av 1800-tallet. Her var det kjøp- og salgsrubrikker, konsertannonser og meldinger om pianoundervisning i hopetall. Etter å ha registret all annonsering, samt omtaler med tilknytning til musikklivet fra 1870-81, satt hun med hele 8000 poster. Materialet består av over 600 konsertarrangementer, 3-400 forskjellige medvirkende og 400 komponister. Det er nesten 700 omtaler, over 3000 kjøp- og salgsrubrikker og 1500 undervisningsannonser fra 160 ulike musikklærere.
– Med tanke på at Bergen den gang var en liten by på 50.000 innbyggere, vitner disse tallene om en enorm aktivitet, sier Haavet, som har brukt et databaseverktøy for å holde styr på det store materialet.
I tillegg til dato og andre identifikasjonsopplysninger omkring den enkelte annonse, registreres en rekke andre opplysninger som både kan analyseres i tilknytning til det enkelte arrangement og i kryssrelasjoner til andre elementer i basen. Ved konsertene for eksempel, registreres arrangør, medvirkende og program - noe som gjør det mulig å studere repertoiret over tid og se på hvem som medvirket hyppigst.
Ny yrkesgruppe: Pianotantene
Musikkfeltet ble i perioden 1850-1900 åpnet for en ny gruppe av kvinner, for den nye middelklassen. Ny teknologi som førte til billigere instrumentproduksjon, et åpnere samfunn der det var mulig å ha sosiale ambisjoner og et kvinneoverskudd som ga et økende «forsørgelsesproblem», skapte en ny yrkesgruppe som ble en viktig kulturformidler: «Pianotanten».
– Å kunne spille piano ble sett på som en viktig del av dannelsen, og noe som gjorde en attraktiv på ekteskapsmarkedet. Hvis så en ektemann ikke dukket opp, brukte kvinnene denne kunnskapen til å forsørge seg selv. Det var også en del gifte kvinner som var pianolærerinner. Siden elevene ble tatt i mot i hjemmet, kom ikke denne aktiviteten i konflikt med kvinnerollen på samme måte som andre yrkesveier, sier Haavet som synes det er bemerkelsesverdig at så mange kvinner hadde en solid musikkutdannelse.
– Før 1876 hadde ikke kvinner engang lov til å ta middelskoleeksamen, og i 1900 var det kun 300 som hadde artium. Men de som hadde musikalske evner og ressurssterke fedre kunne altså fritt studere musikk i Tyskland
Gode kilder i Bergen
For å bli bedre kjent med pianolærerinnene har Haavet brukt Digitalarkivet som er gjort tilgjengelig på nettet av Historisk Institutt ved UiB. Det gir sosiale opplysninger og bostedsopplysninger fra folketellingene i 1865, 1875, 1891 og 1900, samt fra emigrantprotokoller og kirkebøker.
Et eksempel er Betty Wallem som gikk på konservatoriet fra 1872-74 og som senere underviste i piano mens hun bodde med sin mor og far, som var maltkontrollør. Da faren døde tre år senere var det Wallem som forsørget sin mor og som betalte tjenestepiken. Wallem giftet seg aldri.
– Datamaterialet kan tolkes både kulturhistorisk, sosialhistorisk og kjønnshistorisk, sier Haavet, som er en av bidragsyterne til boken «Erobring og overskridelser» som omhandler de «nye kvinnene» i tiårene omkring 1900. Tone Hellesund ved Seksjon for Kulturvitenskap og Inger Marie Okkenhaug ved Historisk institutt, begge post.doc.-stipendiater. er redaktører. Boken skal gies ut på Unipub forlag i februar