Professor med politisk musikk på eget plateselskap
Hvorfor får ikke flyktningers musikk innpass i den globale musikkindustrien? Hvorfor handler ikke World Music om betente emner som Darfur eller Aids?
Dette er noen av spørsmålene Steven Feld reiser i sitt nye bokprosjekt om musikk og globalisering. Feld er en av verdens ledende forskere innen musikkantropologien, ikke minst kjent for monografien Sound and Sentiment (1982 og 1990). Han er professor ved University of New Mexico og professor II ved Griegakademiet, hvor han blant annet veileder masterstudenter i etnomusikologi. Dessuten driver han sitt eget plateselskap, hvor han utgir musikk som den globale musikkindustrien ikke vil vite av.
– World Music er skapt av industrien og har ikke lenger noe med sjanger eller geografi å gjøre. World Music er dansemusikk. Den truer ingen. Etter 11. september kunne man forvente at verdensmusikken ville gripe fatt i nasjonale og globale konflikter. Men hører man om Israel og Palestina i verdensmusikken? Darfur? Øst-Timor? Irak? Flyktninger generelt? Aids? Hvilken del av verdensmusikken handler om eksil?
Stor redsel
For fem år siden kom Feld i kontakt med den irakiske musikeren Rahim Alhaj, som da jobbet som vakt på et sykehus, den eneste jobben kan kunne få i USA. Alhaj viste seg å være en oud-spiller av verdensformat, og Feld arrangerte en minikonsert som han selv tok opptak av, som en gest til Alhaj. Publikum var meget imponert, og Feld henvendte seg til ledende plateselskaper og tilbød dem opptakene. Ingen ville ha dem.
– Dermed opprettet jeg mitt eget plateselskap. Ikke for å tjene penger, men av nødvendighet, for å utgi musikk som industrien ikke vil utgi. Industrien vil ikke tjene penger på dette, på grunn av redsel.
Kapitalismen har dypt irrasjonelle sider, påpeker Feld, og den musikalske redselen har ikke minst blomstret etter 11. september 2001, slik han ser det. Den dagen var Feld i Bergen, men et par uker senere dro han tilbake til USA, og ble slått av hvor annerledes tragedien ble behandlet og forstått der. I USA handlet alt sammen om redsel.
– Redsel er grunnen til at irakere og afghanere og andre på Bushs ”Axis of Evil” holdes utenfor verdensmusikken.
Etter at Feld ga ut Iraqi Music in a Time of War, har Rahim Alhaj nådd ut til et stort, globalt publikum. I dag lever ikke Alhaj lenger som vakt på sykehus, men som musiker.
Globalisering nedenfra
“Musical citizenship after 9/11” var tittelen på Felds foredrag under det nylig avviklede fagseminaret i etnomusikologi. På hvilken måte kan vi snakke om musikalsk borgerskap i dag, ikke minst etter 11. september?
– Jeg bruker begrepet borgerskap i et post-nasjonalt perspektiv, og da handler det først og fremst om deltakelse. Unge og globalt anlagte mennesker har ingen problemer med å tenke på borgerskap hinsides de nasjonale prosjekter, og finne glede i deltakelse i andre kulturer. Det er en ny form for kosmopolitisk holdning. Alt i alt dreier seg om ulike nivåer av tilhørighet: fødested, klasse og oppvekst, men også tilhørighet basert på frivillige valg. Så borgerskap må skrives i flertallsform. Jeg er opptatt av hvordan musikk forstås og sirkuleres, hvordan vi som transnasjonale subjekter forholder oss til musikk. Musikk i seg selv er en måte å tenke borgerskap utover landegrensene på.
World Music har tilknytningspunkter til et slik transnasjonalt borgerskap, men Feld vektlegger internett som et ypperlig og demokratisk supplement til de etablerte plateselskapene. CD-innspillinger fra hans eget selskap distribueres utelukkende over internett.
– Internett er et fantastisk eksempel på likhet. Det er globalisering nedenfra, og dessuten et utmerket sted å distribuere musikk som store selskaper ikke vil utgi eller musikkbutikker ikke vil selge.
Politiske alternativer
Feld diskuterer borgerskap i forhold til demokrati og nasjonalitet. Et hovedproblem med amerikansk demokrati er at det i stor grad er utvannet til et spørsmål om produktvalg, ifølge Feld.
– Da blir spørsmålet: Hvordan skal vi skape alternative måter å delta på? Hva slags kraft har musikken som en alternativ ventil? I løpet av de siste årene har det kommet en rekke store cd-innspillinger fra Tibet, med munker som synger. Hvorfor blir disse innspillingene solgt i store tall verden over? Vel, de er eksotiske, og man tror kanskje at man støtter en eller annen god sak ved å kjøpe dem. Kjøping og konsum er dermed en form for borgerskap som indikerer demokratisk valg. Mitt prosjekt er å skape alternative steder.
Snart kommer en innspilling med tibetansk musikk på Felds eget selskap, men det dreier seg absolutt ikke om munker.
– Det er tibetansk rock, med ulike tibetanere i eksil i USA og Europa. De uttrykker alle noe om dagens tibetanske identitet. Noen av tekstene er eksplisitt politiske, men du vet: For dem er musikk alltid politisk.
Også innfødte amerikanere slipper til på Felds selskap.
– Jeg er utelukkende interessert i musikk som industrien ikke vil ha. Vi kommer snart med en cd med innfødte amerikanere i Alaska, hvor Bush vil lete etter olje. Indianerne protesterer, men Bush manipulerer med terrortrussel for å motarbeide bevaring av naturen og fremme private fortjenester. Energien politiseres og oljen blir et våpen i kampen mot terror. Alt i alt ønsker jeg med tradisjonell eller ikke-tradisjonell musikk å skape et forum for menneskerettigheter. Skape alternative steder for musikk, med vekt på skapelse og sirkulering av musikk forstått som ytringsfrihet og politiske alternativer. Til syvende og sist handler det om hvordan mennesker deltar eller ikke deltar i det globale demokratiet, avslutter Steven Feld.