Religionshistorie til debatt
”Norges religionshistorie” er den første boken som forsøker å kartlegge religiøs virksomhet i Norge fra jernalderen til nåtid. Torsdag i forrige uke var forskere fra UiB på Dragefjellet for å diskutere boken.
”Norges religionshistorie” kom ut i vår og er redigert av kulturhistorikeren Arne Bugge Amundsen. I tillegg til Amundsen, har to religionshistorikere, en arkeolog og en kirkehistoriker – alle fra Oslo – bidratt til bokens 16 kapitler. Boken tar for seg religiøse dimensjoner i Norges historie. Den er dermed også et viktig bidrag i debatten om religiøse identiteter i Norge. Dette var utgangspunktet for et symposium på Dragefjellet i regi av professor Michael Stausberg ved Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap. Han innledet med å påpeke at religion tidligere ser ut til å ha blitt underkommunisert som samfunnskonstituerende faktor i historiske verk om Norge.
- Ambisiøst prosjekt
- Å skrive en bok om religionens historie i Norge er et ambisiøst og nytt prosjekt. Tidligere har jeg merket meg at religion sjelden får en sentral plass i historiske verk om Norge. Religionen har kun kommet inn i bildet hvis det har hatt relevans for politiske eller økonomiske aspekter ved samfunnet, eller i forhold til å beskrive maktforhold i samfunnet, sa Stausberg.
Bugge Amundsen var enig i at dette var et dristig prosjekt.
- For det første er det ikke i noe menneskes makt å favne en så bred
kompetanse som et slikt prosjekt fordrer; det måtte altså et ganske
bredt sammensatt forfatterkollegium til. For det andre har nok mange av
de temaene som tas opp i boken ikke stått særlig sentralt i tradisjonell
religionshistorisk eller religionsvitenskapelig forskning. Et tredje
moment er at denne genren hittil ikke har vært særlig utbredt i
Nord-Europa, mens man i Midt- og Sør-Europa - og også dels i USA -
finner lignende verk.
Ikke èn bestemt fagdisiplin
Boken er skrevet fra et tverrfaglig ståsted. Bugge Amundsen mente at dette har flere utfordringer
- Utfordringen går kanskje særlig i to retninger. Innad i forfatterkollegiet var det nødvendig å diskutere faglige perspektiver og temaer på tvers av tradisjonelle disiplingrenser. Det førte til spennende dialoger, men utfordringen besto i å formidle disse dialogene og de ulike faglige stemmene gjennom boken. Utad kan det sies at boken markerer at historisk religionsforskning ikke er noe en bestemt fagdisiplin kan monopolisere eller fullt ut dekke, sa Amundsen.
”Nasjonal” religionshistorie?
I tillegg til Stausberg og bokens redaktør Arne Bugge Amundsen, var 10 religionsforskere fra UiB invitert til å evaluere boken. De inviterte problematiserte rammene og premissene for ”Norges Religionshistorie”.
Et av spørsmålene som ble stilt var ”går det an å snakke om en nasjonal religionshistorie?”. Førsteamanuensis Clemens Cavallin var inne på nettopp dette i sitt innlegg om høymiddelalder.
- Vårt bilde av middelalderen er et kritisk punkt i skrivingen av en norsk religionshistorie fordi den inngår i vårt moderne selvbilde. Men det er vanskelig å skrive en religionshistorie innenfor rammene av det nasjonale fordi religion ikke kjenner noen grenser. I middelalderen var religionen å anse nesten som pan-europeisk, sa Cavallin.
Nye perspektiver
Professor Karstein Hopland mente at Amundsen hadde en prisverdig intensjon og at en slik bok var velkommen. Han fremhevet også at Amundsen, som har skrevet flere av kapitlene selv, lanserer nye perspektiver på reformasjonen i Norge, og at dette materialet gir ny innsikt.
Panelet diskuterte også økonomiske og juridiske aspekter ved religiøs aktivitet i Norge, og etterlyste en større grad av differensiering når det gjaldt å speile den religiøse aktiviteten i Norge og samtidig ta i betraktning landets mange regioner og lokale forskjeller.