Mellom de taggete melkehvite fjelltindene og de dype langstrakte fjordene ligger en mindre kjent del av vår berømte landskapsrikdom som verken turist eller innvåner dveler ved–isolerte sletter eller snarere platåer, spredt her og der over det veldig land. I Lofoten og Vesterålen, noen hundre meter over havet, ser du de som grønne enger, mens i Rondane og Trollheimen på 1500 meters høyde ligger de som tåkegråe overflater hvis ytre består av kantet stein i ymse størrelser.
Sammenlignet med de andre spektakulære og voldsomme landformene vi har i Norge oser disse platåene av en middelmådighet som kan ta pusten fra deg, men faktum er at trass det slette førsteinntrykket representerer de en sjelden verdifull geologisk nøkkel som kan løse en problemstilling forskere i Norge har bakset med i over 100 år: Hvor lang tid det tar for et land å bryte ned? Og, hva finnes av spor etter eldre landskap som kan hjelpe oss å løse denne problemstillingen?
I en nylig publisert artikkel behandler vi dette temaet og vi viser at om en tar prøver av løsmasser fra disse platåene–fra forskjellige steder i Norge–og ser på sammensettingen av geokjemiske elementer, mineraler og fordelingen av kornstørrelser, er det visse gjennomskjærende mønster som mer enn antyder et felles opphav, et riktig gammelt et.
Teksten fortsetter under bildet
Gjevilvasskammen (1612 m) i Trollheimen er et av mange eksempler på rester etter en omfattende forvitringsflate som på et tidligere tidspunkt utgjorde en stor del av Norges overflate. Tilsvarende flater nærmere kysten er gjerne dekket av vegetasjon. (Foto: Jørund Raukleiv Strømsøe).
Striden om disse platåene, som på faglingo kalles for regolitt eller også blokkhav, er nettopp forankret i spørsmålet om hvor gamle de er–for med alder følger prosess. Den ene skolen tror at de er relativt unge, kanskje dannet i løpet av om lag en million år eller mindre. Sentralt i denne modellen er en aggressiv og effektiv mekanisk forvitring som hurtig bryter opp stein og fjell ved hjelp av gjentatt frysing og tining. Denne syklus har størst effekt når årsmiddeltemperaturen er rundt –4°C. I dagens Norge må vi helt opp til Snøhetta (2286 m) for å finne et slikt klima, men under istidene fant man denne type klima helt nede ved Vestlandskysten.
Denne forklaringsmodellen, som dominerte fra 40-tallet og fram til for om lag 20 år siden, har imidlertid blitt alvorlig utfordret og i dag heller man gjerne mot at andre nedbrytende prosesser har vært vel så viktige for å omgjøre fjell til jord samt tiden det tar. For den andre skolen er kjemiske forvitring av overordnet betydning. Med forskjellige kjemiske prosesser blir fjell bokstavelig talt løst opp og omdannet.
Den kjemiske skolen ser gjerne at det legges til noen millioner år og med det legges grunnen for en mer konservativ landskapsutvikling. Vi mener det nå er på tide å skrinlegge den ’kalde og hurtige modellen’.
Den kjemiske signaturen vi finner i regolitten peker på at dannelsen av disse platåene skjedde i et varmere klima enn det vi har i dag, med en prosess som muligens har vært dominerende i så mye som 50 millioner år. På dette tidspunktet var Norge fremdeles et flatt land uten breer, men med elver som fraktet sedimenter ut til havet og dermed skapte forgjengeren til de dalene og fjordene vi ser over det ganske land i dag. Det var først med den store landhevning for om lag 20 millioner år siden at landet slik vi kjenner det i dag fikk sin noe mer dramatiske form. Mer av landet ble siden erodert bort, en prosess som ble forsterket med at vi fikk istider. Allikevel ble ikke alt fjernet; rester finnes fremdeles, og de vitner om en eldgammel overflate som på et tidspunkt definerte et Ur-Norge.
Det er noe tenke over neste gang du slår opp telt eller tråkker over disse platåene på vei ned fra eller opp mot toppen, at enkelte deler av landskapet tar overraskende lang tid å danne men når det først har skjedd, er de særs motvillig mot å endre sin form.
Flaten på ryggen av fjellet er rester fra et Norge lenge før siste istid. Unnstad, Lofoten. (Foto: Jørund Raukleiv Strømsøe)
Teksten sto først på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 20. august