Etableringen av den organiserte forskerutdanningen på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet har vært en av de viktigste reformene ved norske universitet og vitenskapelige høgskoler de siste tiårene. Målet med de organiserte programmene har vært å styrke kvalitet, effektivitet og kapasitet i forskerutdanningen, og ni år etter fellesreglementet ble innført, ser man at flere studenter enn før fullfører doktorgraden - og det på kortere tid enn tidligere. Til tross for dette, har det vært et ønske om å gjøre gjennomstrømningen enda bedre og samtidig beholde et internasjonalt kvalitetsnivå. Et ekspertpanel nedsatt av Universitetsrådets forskningsutvalg, Norges forskningsråd og Utdannings- og forskningsdepartementet konstanterer også i en evalueringsrapport i mars at Norge utdanner færre doktorgrader på de fleste fagområder enn de gjør i andre nordiske land, at doktorgradskandidatene er for gamle når de oppnår doktorgraden og at gjennomføring- og fullføringsgraden er for dårlig.
Evalueringsrapporten har ledet frem til mange konkrete forslag om endring og forbedringstiltak, og departementet har sluttet seg til flere av forslagene. De ønsker også en betydelig opptrapping i antall doktorgradskandidater, fra 700 til 1100 per år. De fleste av evalueringspanelets forslag er det imidlertid opp til institusjonene selv å følge opp, og departementet sendte i sommer ut en liste med sentrale momenter til høring. Kollegiet behandlet saken om endringer i forskningsutdanningen på møtet 24. oktober. Her ble UiBs kommentarer til brevet fra departementet lagt frem, samtidig som at et arbeidsdokument for oppfølging av evalueringen internt på universitetet ble diskutert. En oppdatert versjon av dette dokumentet sendes snart ut på høring til fakultetene og Kollegiets forskningsutvalg.
- Gjennomgangen ved UiB har hatt som mål å gi grunnlag for å vurdere om det er behov for endringer i den organiserte forskerutdanningen hos oss i lys av de nasjonale utfordringene og den økende internasjonaliseringen. Vi har sett på momenter knyttet til profil, rammeverk, opptaksreglement, gjennomføring, avslutning og arbeidsforhold, sier seniorrådgiver Jarle Rønhovd, som behandler denne saken for Kollegiet.
Normert til fire år
Når det gjelder doktorgradsutdanningens varighet, sier Universitetet i Bergen seg enig med evalueringskomiteen i at dagens ramme på tre år er for snau. Som følge av dette vil en forlengelse til fire år være å foretrekke også fordi det vil kunne styrke den organiserte delen gjennom et halvt års opplæringsprogram, hvor undervisnings- og formidlingsprakis inngår. Ved innføringen av det nye gradsystemet vil derfor hovedløpet være 3+2+4, selv om UiB åpner opp for at man i enkelte tilfeller kan begynne på Ph.D etter ett år på masterstudiet (3+1+1+4)
Mens den nasjonale evalueringskomiteen anbefaler å avskaffe dr.philos-graden, vil UiB la personer som gjennomfører et forskningsarbeid uten å være opptatt på et forskerutdanningsprogram fremdeles ha mulighet til å ta denne graden.
Innføring av aldersgrense
Ved Universitetet i Bergen har gjennomsnittstiden fra avlagt hovedfagseksamen eller avsluttet profesjonsstudium til opptak på doktorgradstudium, vært like under åtte år. Ved HF er snitttiden 106 måneder, ved De medisinske fakultet 114 måneder og ved Det odontologiske 125 måneder. Mat.nat er flinkest i klassen med 28 måneder eller vel to år. Det foreslås nå innført en aldersgrense for opptak på organisert Ph.D-utdanning.
- Jeg mener 32-33 år er en rimelig grense. Dersom vi tar utgangspunkt i en snittalder ved opptak på 23 år, regner seks år på å nå mastergradsnivå, som er ett år mer enn normert, og deretter fem år med praksis eller lignende, gir det en snittalder på 33 år til opptak på doktorgradsvinå, sier Rønhovd, som antar dette punktet vil skape en viss debatt. På kollegiemøtet ble det blant annet påpekt at det er viktig å også kunne tilby forskerutdanning på felt som krever betydelig tilleggs- og spesialistkompetanse.
For å forenkle opptaksprosessen, foreslår det nasjonale evalueringspanelet å fjerne kravet om prosjektbeskrivelse ved opptak til forskerutdanning. UiB understreker betydningen av å la forskerutdanningen bygge på forskningsprotokoller utarbeidet av student i samarbeid med veileder.
Internasjonal standard
«Omfanget av avhandlingen bør reduseres til et normalt internasjonalt nivå i de fag hvor dr.philos.-tradisjonen henger igjen» heter det i brevet fra departementet. UiB støtter dette punktet, men påpeker samtidig at «normalt internasjonalt nivå» er vanskelig å definere på tvers av fagdisipliner, og at det også er ulike tradisjoner mellom ulike universiteter innenfor samme fagdisipliner.
UiB legger vekt på at forskerutdanningen er et sentralt virkemiddel i internasjonaliseringen av institusjonen. Et annet moment med betydning for gjennomføringen, er at UiB vil at avhandlingene primært skal skrives på et av de store internasjonale språkene, i de fleste sammenhenger engelsk.. Tiltak for sikre kvalitet og lette utformingen av teksten blir nå diskutert.
Når det gjelder veiledning er det en bred enighet om at dette må styrkes. UiB ønsker nå at det skal opprettes et kurstilbud for veiledere både på doktorgrads- og hovedfagsnivå. I tillegg til momenter som naturlig hører inn under slike kurs, må veilederens rolle som institusjonens representant understrekes, heter det i arbeidsdokumenetet. Kurset skal i første omgang være frivilig.
Kvaliteten på veiledningen er Bergen bedre enn landsgjenomsnittet, ifølge den nasjonale evalueringen. Det er imidlertid store forskjeller med hensyn til hvor ofte kandidatene får veiledning. Hele 37 prosent opplyser at de bare får veiledning sporadisk og tre prosent har det ikke i det hele tatt. For HF er tallene her 48 og seks prosent. Universitet i Bergen er enig med evalueringspanelet i at veiledningen må styrkes, men ønsker ikke at det normalt skal oppnevnes to veiledere slik som det er foreslått. Dette bør imidlertid være en mulighet.
Universitetet i Bergen mener at disputasen kan forenkles, men her ønsker man ikke å kutte ut begge prøveforelesningene slik evalueringspanelet foreslår. Prøveforelesningen over oppgitt emne skal derfor beholdes.
Kollegiet mener også, i tråd med den nasjonale evalueringen, at tiden mellom innlevering av avhandling og disputas kan reglementfestes til maks fire måneder. Oppnevningen av komiteen kan godt skje før avhandlingen er levert.
Forflatning av doktorgrad - styrking av post.doc.?
Kritiske røster har hevdet at doktorgraden mister prestisje ved innføringen av Ph.D-graden og det sterke fokuset på effektivitet. Det er likevel bred enighet om at noe må gjøres for å bedre gjennomstrømningen uten at det går utover kvaliteten. Sentralt i dette arbeidet står utviklingen av gode forskningsmiljø. Ordningen med forskerskoler har fått mye fokus, men hva som legges i begrepet varierer. For UiB blir det viktig å stimulere miljø med tematisk enhet, kultur for samarbeid om viktige forskningstemaene og spennvidde i personalet til å utvikle et godt tilbud for doktorgradsstipendiater. Tanken er at man kanskje kan bygge opp noe tilknytning til UiBs satsningsfelt, de sterke sentermiljøene og ikke minst SFF.
I brevet fra departementet er det et sentralt punkt om post-doc. Der heter det at «Norge bør øke satsingen på postdoktornivået, og på sikt bør det stilles krav om en postdoktorperiode, helst i et internasjonalt forskningsmiljø, før man kan få fast vitenskapelig stilling ved norske universitet.» Universitetet i Bergen mener det er problematisk med et krav om en postdoktorperiode før fast ansettelse fordi det kan oppfattes som et krav om en fireårs forlengelse av et langt utdanningsløp. Konsekvensen vil være at gjennomsnittsalderen på de faste vitenskapelige ansatte vil gå opp.